Klokken åtte ble jeg vekket av at Stian og Marius stod opp, de skulle prøve hotellets egne Onsen, for å få en god start på dagen. Jeg husker vagt at jeg rullet rundt, gryntet, og var storfornøyd med at jeg skulle sove i enda en time. Da jeg omsider kom meg opp var det på tide å pakke sammen sakene litt, for å sjekke ut. Vi hadde kun med oss en ryggsekk hver, så det gikk veldig greit. Nøkkelen ble levert i lobbyen, med ordene “eh .. check out?”, og de forstod oss heldigvis. Minibaren var ikke rørt, så den delen gikk også fort. Idet vi skulle gå ut var også ViD lur nok til å sjekke om han hadde passet sitt – noe han ikke hadde – så han løp inn på rommet igjen for å hente det. Det lå fortsatt på bordet der han la det.

Med alle pass i god behold tuslet vi ut av hotellet, og prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre i dag. Etter å ha vurdert litt frem og tilbake kom vi først frem til at det meste som var spennende most likely var oppe i fjellene der vi var nå, så det var litt dumt å dra ned til dalen igjen. Problemet var dog at vi ikke visste hvordan vi skulle oss til noe spennende, og hvor det var, så vi endte opp med å dra ned uansett, for å snakke med turistinformasjonen der. Vi hoppet på samme buss som vi hadde tatt nedover, denne gangen uten forhåndskjøpt billett, så vi bippet SuiCa-kortene våre, slik som i Tokyo.

Nede i dalen fant vi ut at NÅ var det på tide med mat. Alle unntatt Marius ville japansk curry, så vi tok det første og beste stedet vi fant, mens han dillet rundt alene. Curryen var god, selv om det å kalle det beef curry var litt optimistisk, mtp at jeg telte 3 kjøttbiter totalt. Sausen og risen var god, da, og vi hadde en egen vannkanne, så det var god mat fordet.

Da vi fant igjen Marius hadde han undersøkt endel, og vi skulle nå ta en “kabelvogn” (ifølge ordboken, litt som den banen som er i Bergen, trekkes oppover fjellsiden av kabel) opp til et sted der vi skulle bytte til taubane (sånn med gondoler) for å komme oss langt opp på fjellet, der man skal kunne se Fuji om det er fint vær. Vi merket at været kanskje ikke var så veldig fint, men tenkte ikke mer på det før senere.

Vi ble trukket oppover fjellsiden, med fin utsikt, og fine blomster, og så stadig mer av dalen rundt oss, med fine grønnkledde sider. Da vi skulle bytte til taubane så vi at det var endel tåke, samt et skilt om at Fuji ikke var synlig fra det stedet vi skulle til i dag grunnet dårlig vær. Pytt, tenkte vi, vi kunne jo alikevel ta turen. Som sagt, så gjort, og kort tid senere var vi på plass i en gondol.

Det første partiet var ganske koselig, vi fikk enda bedre oversikt over dalen, det var som et stort grønt teppe lå over fjellsiden, i en veldig klar grønnfarge. Vi nærmet oss en høyde, der vi skulle passere over det dypeste juvet på hele turen, stemmen fra høyttalerene sa at det var 132 meter (Tror jeg). Idet vi kommer over toppen begynner hele gondolen og svaie, og det kommer en VELDIG høy lyd fra vinden som sliter mot gondolen. Vi fikk noen små glimt av landskapet under, et slags gruvelandskap med små forhøyninger, hull som det kom røyk ut fra, og mange ansamlinger av noe vi antok var gul svovel, før tåketeppet tettet seg rundt oss igjen. Det var helt lysegrått rundt oss, og vi hadde ikke sjans til å se NOE. Han på turen med høydeskrekk var ikke spesielt begeistret, men satt veldig stille og prøvde å håndtere situasjonen.

Etter noe som føltes som en liten evighet kunne vi endelig skimte endestasjonen, så vi gjorde oss klare til å gå av. På “stasjonen” var det fullt kaos, da endel av de andre taubanene hadde stengt av grunnet dårlig vær, så folk lette etter alternative ruter ned. Ingen av oss var spesielt interesserte i å ta taubane over den samme strekningen igjen, men det viste seg etter en liten stund at det var det greieste alternativet, så vi satte vår lit til at teknikerne som styrte dette taubanene hadde vett tl å stoppe i tide, siden de allerede hadde stoppet noen andre baner.

Nok en gang gikk vi inn i vår egne gondol, denne gangen litt mer forberedt på hva som ventet oss. Stian og Marius plukket opp hver sin PSP og headset, for å slippe å høre vindlydene, mens vi andre satt litt ekstra anspente i setene. Det viste seg at vi nå reiste med vindretningen, så turen var litt mer behagelig enn sist. Det var alikevel en stor lettelse å komme over den samme kneika som sist, da det ble helt vindstille, og tåka var borte. Vi sukket lettet ut, mens vi sakte sank ned mot stasjonen i fjellsiden under oss.

Stasjonen vi nå var på het Gora, og vi konkluderte med at det var greit med en liten runde med sightseeing her. Det viste seg dog å ikke være så mye å se, så vi tuslet litt rundt på måfå, før vi tok kabelbanen ned igjen. Deretter toget vi tilbake til Tokyo, da vi var slitne.

Vi fant ut at vi skulle spise på Outback Steakhouse i dag, for å skeie litt ut, samt at vi ville ha masse mat. Jeg bestilte “Chicken on the Barbie”, som var to grillede kyllingfileter med en knallgod BBQ-saus, pommes frites og salat. Det var også gratis påfyll av brus der. \o/ Jeg ble god og mett, og måtte ut med ca 140kr, så det kan vel kalles “dyrt” til å være Japan. Etter dette dro vi tilbake til hotellet, og jeg sovnet ihvertfall ganske så fort.