Vi hadde en sen start på vår første hele dag i Osaka, da alt vi hadde spikret var “møte Lisa klokka 14″. Lisa er ei veldig koselig jente som er på utveksling til Japan dette året. Jeg våknet klokken halv elleve, og innså at det var uaktuelt å ligge i senga frem til 12 (oppmøte var klokken 13, men man må jo stå opp også), så jeg gjorde mitt beste for å ikke vekke Marius mens jeg stod opp. Etter å ha fått på meg noen klær fra i går, prøvd å få orden på håret, og sminket meg, så gikk jeg ut. Siden jeg uansett skulle passere lobbyen benyttet jeg sjansen til å spørre de hyggelige ansatte om det var mulig for oss å sjekke ut den 18. juli istedet for den 19., siden planen for den 19. uansett var å dra hjem så fort som mulig. Det viste seg at det var helt greit, de blunket ikke engang, så så lett var det. Idet jeg hadde fikset utsjekksdatoen oppdaget jeg at jeg ikke var den eneste fra turen i lobbyen, da både Tina og Stian satt der fra før. Tina ventet på Kristoffer og Vilde, mens Stian drøyde ut tiden før han skulle tilbake til soverommet der Patrick fortsatt sov. Jeg bestemte meg for å henge meg på Tina, da frokost hørtes ut som en god plan.

Rundt 5 minutter senere kom Kristoffer og Vilde, og vi ruslet på frokostjakt. Vi endte på et bakeri, og jeg fant ut at jeg hadde litt dårlig tid om jeg skulle rekke å vekke Marius og få dusjet før klokken ett, så jeg gikk rett til Yodobashi. I denne byen deler Yodobashi lokale med klesbutikken Comme Ca, i tillegg til endel restauranter og et par andre klesbutikker. I fjor fant jeg en knallfin shorts der, så jeg ville gjerne ta nok en titt. Jeg endte opp med en lang hettegenser (til under rumpa) som var sort, med et motiv av Stitch fra Disneys Lilo og Stitch. Vel fornøyd med å ha funnet noe å ha på meg i høst / vinter også tuslet jeg tilbake til hotellrommet for å vekke Marius.

Etter å ha fikset oss gikk vi ned i lobbyen, der alle var på plass innen kort tid. Vi gikk til subwayen, og tok Midosuji-line til Namba, Osakas sentrum. Da vi kom frem til stasjonen fant vi ut at stasjonen har intet mindre enn 30 forskjellige utganger, og ingen av dem pekte mot “Glico-mannen”, som var vår referanse. Da vi ikke ante hvem som var riktig endte vi opp med å gå på måfå i en liten evighet, før vi fant en utgang som ledet til en bro. Vi skulle jo til en bro, så det var lov å håpe at det var den riktige broa, meeeen det var det ikke. Vi fant dog en elv, og broer går som kjent over elver, så det var ikke bare bortkastet. Marius fant frem et kart på iPhonen, og da visste vi også hvilken retning vi skulle følge elva. Etter å ha snirklet oss bortover trange fortau langs elva kom vi endelig frem til broa ved Glico-mannen, som var møtepunktet vårt med Lisa. Glico-mannen er maskoten til mat/godteriprodusenten Glico, og er Osakas store stolthet. Den er veldig synlig, og alle turister (japanske som utenlandske) tar tåpelige bilder av seg selv foran den.

Vi brukte litt tid inne på suvenirbutikken til Glico før klokka nærmet seg 14. Jeg ble litt usikker på akkurat hvor Lisa kom til å møte opp, da butikken hadde sin egen lille Glico-mann på utsiden, men vi kom frem til at den store var mest naturlig. Dermed ventet endel av oss på broa, mens noen hang utenfor butikken. Rundt fem over to kom Lisa løpende og unnskyldte seg – på japansk. Hun hadde med seg ei venninne som var akkurat lite språkforvirret som henne selv, noe som var ganske forvirrende, men veldig underholdende. Japansk, engelsk og norsk kan blandes til noe som endte opp med å kalle marsipansk. Vi stod på broa og snakket med dem en god stund, før de bestemte seg for å vise oss Shinsaibashi, en lang overbygd handlegate. Derfra gikk vi litt på måfå før vi fant ut at alle var sultne, og noen på turen håpet at utvekslingselevene kanskje kunne vise oss noen gode spisesteder i nærheten. Det viste seg dog at de hadde mer lyst på vestlig mat, da japansk mat var hverdagskost, så vi endte på McDonalds. Her klarte jeg å bestille en big mac-meny uten løk og agurk (på japansk!), og fant delvis et bord til fire oppe. Problemet lå i at vi var 11, ikke 4, så vi ble relativt spredt, men alle fikk et sted å sitte til slutt. Det var noen enorme mengder med dressing på min burger, så jeg spiste vel bare halvparten, men ble mett fordet, så det var ikke så ille.

Da vi omsider ble mette var det på tide å se mer. Lisa og venninna ville vise oss litt tilfeldig rundt i Osaka sentrum, og vi gikk vel mest på måfå, selv om de stadig så steder de hadde vært tidligere. Etter å ha hørt mye snakk om at Tennoji var stedet de kjente til, så bestemte vi oss for å ta turen dit. Vi fant veien til Namba sin JR-stasjon (JR er litt som NSB, og er dessverre ikke de som har best linjer i Osaka, men det er kun for deres linjer vårt railpass gjelder, så for å spare penger lette vi etter JR). Det viste seg at JR-stasjonen var rett ved der vi omsider hadde funnet en utgang fra Namba subway-stasjon, så da lærte vi det òg. Kristoffer og Vilde virket ikke så interesserte i å bli med til Osaka, så de tok subwayen tilbake til hotellområdet. Vi var nå 9 stk utlendinger samlet. Etter litt om og men fant vi riktig tog til Tennoji, og turen tok rundt 10 minutter.

Vel fremme i Tennoji forsvant også Thomas, Janne og Patrick, da de ville tilbake til hotellet – gratis (hurra for railpass), så da var det “bare” Marius, Tina, Daniel, Stian, Lisa, Lisavenninne og meg igjen. Det er igrunnen lettere å komme seg rundt når man er litt færre, så det passet greit. Vi gikk rett ut av stasjonen, og tuslet mot skolen til Lisa. Etter å ha gått i ca 5 minutter kom vi til sportsarealene, og vi fikk såvidt sett litt av baseball-klubben på banen. Etter det innså Lisa at det var litt pinlig å bli sett med mange utlendinger, så vi passerte ikke hovedinngangen, men gikk heller i noen små gater rundt skolen. Vi gikk litt frem og tilbake her, før Lisa fristet oss med is, så vi fant en togstasjon og tok toget ett stopp til Tennoji.

På Tennoji skulle vi først spise is på Baskin Robins 31, et sted med veldig veldig god is. Den slo ikke Cold Stone Creamery, men var en ekstremt sterk andreplass. Isen ble fortært, og vi satt der og snakket en stund, før vi fant ut at vi var ganske slitne og ville sikte tilbake. Lisa ville gjerne vise oss en stor Totoro-bamse først, så vi gikk inn på stasjonen, og fant butikken det var snakk om. Bamsen hun siktet til var visst flyttet, men det var mye annet fint der. Rett ved var også en bokhandel, så jeg fikk kjøpt Chii’s Sweet Home (en veldig enkel japansk tegneserie), og ble storfornøyd. Jeg kan klare å lese den, språket er såpass enkelt. \o/

Da alle var ute av bokhandelen gikk vi ned mot sporene, og fant frem til JR Loop Line, en av linjene som passerer Osaka stasjon (der vi bor). Vi tok farvel med Lisa og venninna, fikk klemt endel, og det var gjensidige ønsker om å kose seg masse videre (både med utveksling og ferie) før vi gikk gjennom tog-portene.

På toget til Osaka stasjon fant vi ut at vi ville sjekke om Harry Potter gikk i kveld (med undertekster, ikke dub) på kinoen i nærheten, så vi gikk av toget, og ut mot en utgang vi håpet var riktig. Det ble litt leting, men vi fant frem til Toho Cinema (etter å ha gått rundt hele bygget), og fikk se en oversikt. Det viste seg at denne kinoen KUN viste dubbet versjon, samt at kveldens siste forestilling hadde vært. I morgen må vi med andre ord lete etter en kino som viser den med japanske undertekster og engelsk tale dersom vi skal ha noe håp om å få sett den snart.

Marius og Stian fant en KFC ved kinoen og ville spise der, så etter en misforståelse gikk Tina, Daniel og jeg for å spise et annet sted. Jeg var kjapt innom Yodobashi for å kjøpe såpe, shampoo og balsam (det vi har på hotellet er ikke så bra). Etter det lette vi endel steder, og endte opp med curry i restaurant-etasjen til Yodobashi. Curryen var ganske sterk, og helt grei. Deretter bar det tilbake til hotellrommet, og så bloggskrivingen som resulterer i dette innlegget og nå – natta!