I dag var det på tide å komme seg litt vekk fra elektronikken og neonlysene, og til det litt mer tradisjonelle Japan. Turen bar mot Asakusa, området der Sensoji-templet ligger. Tempelet er stort, rødt, og for tiden dekket av plast. Den siste delen var litt skuffende, men jeg har i det minste sett det før. Det som tar opp mer oppmerksomhet enn selve tempelet er dog gaten som leder frem mot det. Det er tettpakket med boder på begge sider av en lang vei, og i riktig turistfellestil kan man kjøpe “ekte japanske” ting, som kimonoer (gjerne med Hello Kitty-motiv), tradisjonelle skoplagg, vifter, japanske søtsaker og annet. Prisene vitnet om at de tjener godt på de turistene som ikke har sett noe særlig annet av Japan, og var desperate etter suvenirer. Kjøpte ingenting her, men mye gøy å se på. Mye turister der, så vi følte oss ikke så veldig unike lenger. Ved siden av tempelet er det en veldig søt park, med en elv med koi-fisker, noen små “shrines”, små statuer og annet.

I mangel av ekte tempel, her er porten som ledet frem mot tempelet. Ganske tøff den óg, synes jeg.

Bilde av porten foran tempelet

Etter ville vi – i ekte turiststil – oppleve Tokyo fra en elvebåt, og samtidig komme oss ut til Odaiba. (Fun fact: Odaiba er en kunstig øy laget av søppel) Vi fant “water bus”-stasjonen, og fikk kjøpt oss billetter ved hjelp av et par veldig hyggelige ansatte. Deretter kom endel venting langs elvebredden, før båten vår kom. Den het så mye som “ヨア　タウン”, “Your Town”. Grunnen til navnet forblir ukjent, de hadde en annen båt som het “our town”. Jaja. Uansett, på båten hørte vi ei japansk jente skravle leeenge i en mikrofon, mens hun forklarte alt om bygningene vi seilte forbi osv. Hun snakket så fort at hun måtte ta pauser og unnskylde seg, siden hun hadde snakket seg for langt fremover, til ting vi ikke kunne se enda. Veldig søt. Her fikk jeg også kjøpt kjempegod iskrem, som er en slags sandwich-is, men hele vaniljeis-delen var dekket av en mykere type kjeks, veldig god.

Utsikt fra båt

Utsikt fra båten

Vi gikk av båten på en havn, for å vente på den båten som skulle ta oss videre. Her var det fint lite å ta seg til, så vi hørte på mye tilfeldig musikk i xylofon-versjon fra høyttalere, mens vi håpet at et skrukketroll skulle klare å krabbe over kumlokket. Vi kunne også kjøpt “kebabu”, men lot være. Etter noe som føltes som en liten evighet kom endelig båt nummer to. Her var det kun oss utlendinger, og noe sånt som fem andre. Båten skulle ta oss til Odaiba Seaside Park, og denne turen var vesentlig kortere enn den forrige. Idet vi kunne se den lille versjonen av frihetsgudinnen innså vi at vi nærmet oss, endelig. Vi gikk av båten, og gikk rett inn mot det store senteret på øya. Senteret var kombinert kjøpesenter, arkadehall, themepark og muskel-park (!). Etter en kjapp lunch på McDonalds forsvant Janne og Tina inn på en kattekafé. Resten moret seg en liten stund ved å se på alle de rare tingene man kunne kjøpe til katter, men gikk fort lei, og tuslet videre. Vi avtalte å møtes utenfor den fine fornøyelsesparken som var innendørs klokken 17, da det er tidspunktet man kan kjøpe “night pass” på, som var 1000 yen billigere. Alt for å spare penger \o/. Jeg brukte tiden på å utforske kjøpesenteret, og fikk kjøpt et søtt smykke til bare 315 yen! Deretter dro vi inn på Joypolis, som var navnet på parken. Her var jeg glad for at jeg har blitt litt modigere, siden det da var litt mer for meg å gjøre. Vi tok først en slags berg-og-dalbane-ting som var formet som en half-pipe kjent fra skate/snowboard-verdenen. Her stod man to stykker på samme “brett”, ved siden av hverandre, med ansiktet hver vår vei. Brettet “skatet” frem og tilbake, nærmere og nærmere vertikal posisjon, og hver gang vi passerte bunnen, skulle vi trykke på en knapp i brettet, for å snurre det om et midtpunkt. Ble litt småsvimmel, men var veldig gøy. Jeg og Marius vant av de fire som spilte samtidig, da vi trykket mest til riktig tidspunkt, og dermed fikk flest poeng. Jeg prøvde også en bob-bane-simulator, der man satt inne i en liksom-bob som kunne dreie 360 grader. Ganske skummelt, veldig gøy.

Etter dette tok vi berg-og-dalbanen som gikk innendørs. Den var litt skuffende, siden den ristet så mye at jeg ble mer sliten i nakken enn det var gøy, menmen. Man kan vel ikke bare ha flaks! Etter å ha tuslet litt mer rundt, forsvant jeg ut på kjøpesenteret igjen, og fant denne gangen en veldig søt t-skjorte-jakke, tights og små søte sokker. Alt på salg, såklart. Etter dette fant vi ut av – etter mye om og men – at det var på tide å se en gigantisk robot som disse flotte japanerne har bygget. Vi måtte jo også se det store pariserhjulet som er på Odaiba, og siden det var på veien tok vi det først. Vi stilte sterkt med 6 av 9 stk i samme vogn. Én hadde dratt tilbake til hotellet, og to holdt seg på bakken. Grupperabatt er fine greier. Pariserhjulet var for tiden dekorert i Hello Kitty-stil, da det åpenbart er et eller annet jubileum. Vi fikk nå ihvertfall tatt et bilde der Tina og Janne fikk holde hver sin Hello Kitty-bamse, og alle vi andre poserte rundt, med et bilde av Tokyo om natten som bakgrunn. Bildet ble veldig åpenbart falskt, siden man så tydelige hvite kanter rundt bakgrunnsbildet, da vi var litt større gruppe enn de var vant til. Veldig sjarmerende! Etter å ha tatt bildet klarte vi å åle oss inn i en søt ferskenfarget gondol-ting, der knærne våre fikk tett kontakt. Hva er vel dagen uten litt knekontakt? Det gikk oppover og oppover, og vi kunne se utover ganske mye av Tokyo. Dvs, de av oss som turte å se ut / ned fikk se ganske mye. 16 minutter senere var vi (endelig, vil noen si) på fast grunn igjen, enda en opplevelse rikere. Herfra gikk turen til Yurikamome, en fantastisk transportoppfinnelse. Det er en buss. Bare at den kjører i et spor. Og ikke har fører. Det er mao ikke et transportmiddel man ikke ser så ofte. Helautomatisk og fint! Vi tok denne tilbake til stedet der vi hadde ankommet Odaiba, for å jakte på tidligere nevnte gigantiske robot. Som litt bakgrunnsinfo – japanerne er glade i sine tegnefilmer, og kanskje spesielt serien ved navn “Gundam”. I denne serien er det en del store robot-drakter, som styres av en person som setter seg i en slags cockpit, og deretter kan styre den fine roboten. Japanerne har nå laget en 1:1-modell av en av disse robotene, og den ser FANTASTISK tøff ut. Den offisielle åpningen har ikke vært enda, så lysene var ikke tent, men den var litt av et syn fordet. De holdt åpenbart på å teste alle de forskjellige lysene i den, så den blinket og hadde litt av et show, og alt lyste opp på et eller annet tidspunkt – bortsett fra hodet. Vi skal tilbake på åpningsdagen for å se den i all sin prakt. Av det jeg kan søke meg frem til (jeg har som kjent elendig øyemål) er den 18.5m høy.

Blurry Gundam, men gir i det minste en viss idé:

Blurry Gundam

Etter å ha blitt ertet av de som drev med lyset en stund, ble det åpenbart at de ikke hadde tenkt til å lyse opp hodet, så vi siktet hjemover. Vi fikk ta Yurikamome enda litt til, før vi byttet til t-banen på Shimbashi, og dro hjem til hotellet. Etter en obligatorisk stopp for å ta ut penger på 7-11 (ett av de få stedene der våre europeiske visakort funker), før vi dro tilbake til hotellet, og jeg la meg, mens Marius gikk ned til trippelrommet for å låne internett.