Jeg benyttet sjansen til å dra med meg Marius ned til Jeans Mate, en butikk som selger – drumroll – JEANS! Og skjorter og shortser, og Marius trengte igrunnen alt det. Vi endte opp med å finne en fin mørkegrønn shorts, samt tre par lave sokker. Etter det ville jeg se litt rundt alene, så jeg gjorde nettopp det. Fant en søt butikk som het Elleme, og kjøpte en topp på salg der. Den er hvit, med en slags type forsiktige puff-ermer, og ca én cm med sort stoff som stikker ut under det hvite ved ermene og helt nederst. Den har også en strikk nesten nederst, sånn at den lager et bittelite skjørt. Veldig søt, og veldig billig. Fornøyd med kjøpet tuslet jeg i retning stasjonen og møtestedet, for å sørge for å komme i tide. Det var utrolig mye fint / rart / sært å se på i butikkene på vei oppover, og det skulle mye viljestyrke til for å ikke kjøpe noe der, men jeg klarte nå å holde meg. Da jeg endelig var ved møtestedet (5 min for tidlig) fant jeg kun Daniel, ingen av de andre var ferdige enda. Litt etter litt dukket resten opp, og vi snakket litt om hva vi skulle gjøre videre. Det var litt uvisst når Mita og Romi måtte dra, men etter noen telefonsamtaler kom vi frem til at de ihvertfall kom til å rekke å se Shibuya også. På impuls bestemte vi oss for at DETTE var dagen da vi skulle ta den fine gåturen fra Harajuku til Shibuya. Jeg og Marius hadde gått strekningen tidligere, og visste at det ikke var så langt. Etter å ha gått i ca 5 minutter passerte vi en park der mye av handlingen i en japansk dramaserie jeg og Stian har sett foregår, det var litt gøy, da det å finne det stedet stod på planen. Vi skal tilbake senere for å undersøke nærmere!

Spaserturen tok nok ca et kvarter, men plutselig merket vi at det ble tettere mellom butikkene (og folkene!), og vi var nesten ved målet. Hele planen vår for Shibuya bestod i å vise jentene den gigantiske fotgjengerovergangen, som visstnok er verdens største. Det er fotgjengerfelt på kryss og tvers, og hver gang det er grønt lys går sikkert 1000 mennesker over gata samtidig. Et stilig, men litt bissart syn. De fikk også se Haciko-statuen vi hadde sett tidligere i uka, og den ble nok en gang møtetidspunktet der vi alle skulle samles en time senere. Janne, Tina, Mita, Romi og jeg siktet oss inn på 109-senteret, siden Janne ville ha en veske, og alle vi andre ville se mer der. Inne på senteret var det helt fullstendig kaos, da de har et femdagers-salg. Det sier seg kanskje selv at det blir mye folk når det er salg på et gigantisk kjøpesenter i den mest trendy delen av Japan. Det stod til enhver tid minst ei jente fra hver butikk utenfor og annonserte hvilke tilbud de hadde, med ekstremt høye og nasale stemmer. Skjønner ikke at de orker! I dette kaoset fikk jentene en telefon fra mødrene sine, det viste seg at de måtte være ved Tokyo stasjon om ca en time, og da fungerte det avtalte møtetidspunktet vårt med resten av gruppa dårlig. Her kommer delen om å være nøkkelpasser inn, da vi hadde glemt igjen en haug med poser i Akihabara, som ligger på andre siden av fine Yamanote-linjen, men hendig nok rett ved Tokyo stasjon. Jeg bestemte meg for å ta på meg å følge jentene tilbake, etter å ha hentet tingene våre i Akiba.

Vi tittet rundt i ca 20 minutter til før vi måtte dra, og rakk å se noen helt fantastisk nydelige hundevalper og kattunger i en dyrebutikk. Det tok kort tid å komme seg på riktig tog, men selve togturen var litt langdryg. Vi var som nevnt på “feil” side av Yamanote-linjen, en toglinje som går i en ellipse gjennom de mest sentrale stasjonene i Tokyo, og var omtrent så langt unna Akiba man kan komme. Drøye 25 minutter senere ankom vi Akiba, og jeg ble brått usikker på hvilken utgang som var nærmest skapene. Jeg sjansen på en, og det viste seg å ikke akkurat være den som var nærmest, men vi fant nå frem. Det er noen ulemper med at flere stasjoner har opp mot 8 forskjellige utganger. Tingene lå i skapet som de skulle, så nå fikk jeg bære på mange poser. Vi stresset tilbake til stasjonen for å rekke første tog mot Tokyo (kun et par minutters togtur), siden avgangstiden til toget de måtte rekke nærmet seg. En kort forklaring angående det å rekke en avgangstid – lokale tog i Tokyo går ca annethvert minutt, så det er ikke noe poeng i å planlegge hvilket tog man skal ta. Grunnen til at jentene måtte planlegge var at de hadde hotell ved Narita flyplass, siden de skulle fly hjem morgenen etter. Togturen dit tar ca halvannen time, og såvidt jeg forstod går toget kun hver halvtime, og de hadde noe de ville rekke på hotellet, samt at mødrene deres ventet på sporet. Nok om det. Vi hoppet på første tog mot Tokyo, og var fremme noen få minutter senere. Så gikk vi fort i retning toget mot Narita, og så klokken tikke nærmere og nærmere avgangstidspunktet. Fem minutter før toget skulle gå var vi endelig nede på riktig spor, der mødrene ventet, og alle som skulle dra gikk inn på toget som allerede hadde kommet.

Vel fornøyd med at de var kommet seg trygt frem, og at jeg ikke hadde trengt å “bippe” meg ut av stasjonen gikk jeg tilbake til toget, og siktet mot Akiba igjen, siden en kjapp telefonsamtale med Marius hadde avslørt at folket var ferdig med Shibuya, og skulle ta ekspresstoget mot Akihabara. Jeg tuslet rundt alene i ca tyve minutter før toget deres kom inn på stasjonen, og vi dro sammen tilbake til hotellet, relativt slitne.

På vei mot hotellet slo sulten inn, og middagen ble McDonalds. Nok en runde med Gaijin Invasion (gaijin er kort for gaikokujin, og er slang for utlending, et ord man hører mye som utlending i Japan), og vi fant nok plasser til alle 8 i underetasjen. Stakkars japanerne som blir litt forferdet idet 9 store skumle utlendinger skal sette seg ned for å spise. Etter å ha fortært burgerene våre (som for øvrig smaker mye bedre enn i Norge, jeg tror de har forstått at man kan krydre burgeren i Japan) bar det rett til hotellet. Siden vi er sånn en gjeng med nettavhengige nerder ble det nok en tur på trippelrommet for å få billig nettilgang. Jeg okkuperte fotenden av Daniel i noen timer mens jeg skrev første del av denne blogposten. Litt før midnatt kastet jeg inn det virtuelle håndkleet, og ville legge meg. Marius gikk litt motvillig med på det, men vi gikk tilbake til rommet og sluknet fort.