I dag ville jeg titte rundt litt i Harajuku, i håp om å finne noen fine klær der. Jeg dro alene fra rommet, men møtte Kristoffer på vei ut fra hotellet, så vi fikk slått av en prat frem til 7/11 der vi begge skulle ta ut penger, og han skulle tilbake til hotellrommet sitt. I Harajuku var det MYE folk i dag, så jeg ble litt skeptisk til hvor lett det skulle bli å handle noe, men det gikk greit. Etter å ha vært gjennom endel butikker fant jeg en bukse som faktisk var lang nok OG passet uten å være i extra-large-avdelingen! Den var tøff, og ble dermed kjøpt. Vel fornøyd med kjøpet fant jeg en Forever21-butikk (de har en nettbutikk som er veldig populær), men den var så full av folk at det var umulig å få sett på noe. Jeg tittet også innom H&M sin butikk, den var mye mer high-class enn i Norge, prisene var stivere, og det var utrolig mange folk der òg.

Utover ettermiddagen ble jeg litt lei av Harajuku, så jeg bestemte meg for å finne ut hvor Marius og Stian var nå. De var tilbake fra Nakano, og hadde dratt til Akiba. Jeg var sulten, så jeg dro dit for å spise på pepper lunch. Etter maten fikk jeg kontakt med Marius igjen, og vi fant ut at vi skulle dra tilbake til hotellet. På toget så jeg på klokken og innså at i kveld kunne vi ENDELIG rekke en engelsk visning av Harry Potter på en av kinoene i Shibuya. Som sagt så gjort, så vi satt på toget helt til Shibuya, og gikk i friskt tempo til kinoen (hadde 15 minutter på oss fra vi ankom stasjonen til filmen skulle begynne, og vi hadde ikke billetter). Da vi ankom kinoen fikk vi kjøpt billetter til 1300yen stk (mao ca samme pris som i Norge), og gikk inn i kinosalen. Den hadde ikke plassreserveringer, så vi tok de beste plassene vi fant. Vi innså fort at denne kinosalen var litt rart bygget opp, da det såvidt var helling fra bakerste til forreste rad, så lerretet var plassert ganske høyt for at alle skulle kunne se. Det førte til litt ubehag for nakken i lengden, men gikk greit for min del.

Jeg likte filmen godt, siden jeg egentlig bare blir glad for å se alle scener fra boka som de har hatt tid til å filmatisere, og prøver å ignorere litt mer uheldige faktorer som svakt skuespill og unødvendige scener.

Etter filmen ville jeg tilbake til hotellet, mens Marius og Stian skulle spille litt mer på en arkade. Dermed endte det med at jeg bar posene deres tilbake til hotellet, noe myggstikkene på leggene mine ikke satte pris på. Nå ligger jeg i senga med kløende legger og skal sove. Natta!

I dag ble jeg med Patrick, Thomas og Janne til Ueno Zoo, siden vi fire åpenbart er de eneste som liker dyr på turen. Ueno Zoo ligger – som navnet tilsier – i Ueno, en togtur på ca 15 min fra stasjonen nærmest hotellet vårt. Vi var litt usikre på hvor lett det skulle bli å finne parken, men ved å følge skiltene til “Park Exit” ut fra stajonen, og så “UENO ZOO 5 MIN”, så gikk det ganske greit. Inngangsbilletten kostet 600 yen (ca 40kr), en sum selv Patrick kunne ta seg råd til. Jeg plukket opp et kart over området, og vi begynte å gå gjennom parken systematisk. Det var ganske lite folk her, og ganske mye dyr, selv om det så ut som om stedet hadde sin glanstid for ca 20 år siden. De hadde veldig mange fugler. Med innsekter og mye planter følger også mange innsekter, og jeg kunne telle 7 myggstikk på bena før jeg forlot parken.

Blant høydepunktene i parken var “slow loris”, treg dovenape, pingviner, sjøløver og apekattene. Jeg prøvde også å kombinere det med en gave til nevøen men de hadde fint lite dyr som gapte opp, og DA er det jo ikke noe gøy å lage lyd til dem.

Etter parken ville de andre tilbake til hotellet, men jeg hadde andre planer, nemlig Hello Kitty-butikken! Denne fantastiske butikken ligger i Ikebukuro, så jeg måtte ta toget ca 15 minutter til. Butikken har to etasjer med ting fra Hello Kitty, litt snoopy, Cinnamoroll og noen andre søte figurer til. Jeg skulle se etter noe søtt til niesa, men det var jaggu ikke lett å bestemme seg. Jeg kunne kjøpt penal, forkle, regntøy, støvler, spisepinner, matboks, klistremerker, telefonanheng (som også viste styrken på UV-strålingen), bøker, hårpynt … listen fortsetter i en evighet. Mot alle odds klarte jeg å forlate butikken med kun en t-skjorte, så selvkontrollen min har åpenbart blitt bedre.

Siden jeg har tenkt til å kjøpe litt klær når jeg først er her, og så langt “kun” har kjøpt klær for rundt en tusenlapp totalt, så tenkte jeg å se enda mer i Sunshine City i Ikebukuro. Her fant jeg to tøffe t-skjorter, den ene har med en vest-aktig ting i bommullsstoff, den andre hadde to lag hvorav det ytterste var litt gjennomsiktig i en mønster, slik at fargen på laget under syntes. Ting jeg ikke ville funnet i Norge, med andre ord vellykkede kjøp, som begge holdt seg innenfor handlegrensa mi. Ang det med handlegrensa – jeg har bestemt meg for å ikke kjøpe noe enkeltplagg som koster mer enn 2000 yen (ca 140kr), med mindre jeg VIRKELIG vil ha det og kan ta meg råd til det. Så langt har jeg holdt meg til denne regelen, og er egentlig fornøyd. På den måten har jeg fått flere plagg, og jeg er storfornøyd med alle.

Da jeg var lei av Ikebukuro ringte jeg Marius, men han skulle ut igjen for å handle tingene han så på i går, og jeg var sliten, så jeg dro rett hjem. Det var nemlig her tidligere nevnte myggstikk kom inn i bildet. De var tilsynelatende mindre enn stikkene jeg hadde fått tidligere, men DET var bare fordi de ikke hadde kommet ordentlig i gang. Noen timer senere var de derimot i gang for fullt, og det ble ubehagelig å gå. Dumme myggen traff leggmuskelen på begge bena, samt knehasen og baksiden av låret på det ene, for å nevne de kjipeste stikkene. Jeg hadde med anti-klø-krem, men den hjalp ikke stort mot opphovningen som gjorde det veldig ubehagelig. Det var faktisk så hovent at området mellom et stikk på leggen og et nederst på baksiden av låret sovnet innimellom mens jeg gikk. Håpløse greier. Glad jeg ikke bor på bondelandet i Japan, når jeg klarer å få så mange stikk midt i den største byen.

Etter å ha hvilt alene på hotellrommet i noen timer kom Marius og Stian tilbake. Begge to hadde kjøpt seg headset og mp3-spiller, og stian hadde kjøpt tegnebrettet vi begge siklet på. Noen har vært flinkere til å spare enn andre. *sukk* Jeg fikk prøvd det, og det var helt fantastisk. Etter å ha sjekket nettbanken fant jeg ut at jeg KAN kjøpe det, men det går av mastercard, og det er litt for dumt å bruke sånne summer av mastercardet. Jeg har ihvertfall noe et nytt lite mål å spare mot – dersom jeg orker. Prisen i Norge er visst 2000kr dyrere.

Ble også fristet til å kjøpe headset etter å ha prøvd Marius sitt nye, men jeg låner allerede hans “gamle” headset som er kjempegodt, så det ville vært bortkastet.

Så, nå sitter jeg her, mens Marius og Stian er på rommet til Stian og Patrick. Tenker jeg skal ringe Marius snart, siden jeg ikke kan legge meg før han er tilbake, da han ikke tok med seg nøkkelen. Mannfolk, altså! :-p

I dag gjorde jeg nesten ingenting. Jeg ble invitert ut til Harajuku med Vilde, Kristoffer og Tina, men Marius nevnte noen planer om en fornøyelsespark, så jeg ville vente til han kom hjem for å se hva som skjedde da. Etter å ha sovet og rullet i senga til klokken 13 kom endelig Marius tilbake, ganske sliten. Leiligheten til Stian hadde visst ikke vært så stor, så han hadde ikke sovet veldig godt. Da vi hadde slappet av litt bestemte vi oss alikevel for å dra til Akihabara nok en gang, for å se på ting Marius ville kjøpe på Yodobashi. Vi tok med oss Stian og dro!

På Yodobashi siklet jeg og Stian på et stort tegnebrett som jeg fikk kjempelyst på, det er en bedre OG større versjon av det jeg har, men kostet 2700kr. Størrelsen tatt i betraktning (A4!!!11) var det ikke så dyrt, ei heller når man ser på prisen i Norge, men man kan vel ikke få alt man ønsker seg. Marius fant et fint headset og en ny MP3-spiller (headsetet brukte bluetooth, så han slipper kabler), og bestemte seg for å fundere på det frem til neste dag, mens han skulle gjøre litt research på nett i mellomtiden. Etter dette tror jeg vil dillet rundt i Akihabara en stund før vi dro tilbake til hotellet.

Etter å ha vært på hotellet i noen timer fikk Marius en ide om at han ville se Shibuya på kvelden, siden det er fint. Jeg og Stian hev oss på nok en gang, så da gikk vi til toget. I Shibuya kjøpte vi oss hvert vårt kakestykk fra Cozy Corner før vi begynte utforskningen. Det viste seg at det ikke var så mye å se på i lengden, bortsett fra japanere i rare klær og mange utlendinger, så vi endte opp på en arkade som hadde mange musikkspill. Her var vi frem til rundt halv tolv, da vi dro tilbake til hotellet, og jeg var knalltrøtt.

I dag ville Marius og Stian besøke en annen Stian som bor i Togane, ca to timer utenfor Tokyo med buss. Jeg var gjerrig og ville heller bruke de kronene jeg hadde på klær, så jeg ble igjen. Siden jeg liker best å handle alene passet det utmerket. Dagen ble begynt med en tur til Akihabara for å dra på Yodobashi, der jeg skulle kjøpe diverse ting for nesten hele familien min. Jeg fant noen nydelige saue-figurer til nevøen min, gleder meg til han får se dem. De så ut som disse, bare med en enda mindre jente istedet for hun som er der nå. Søt familie på fire.

Etter å ha brukt endel tusen yen på Yodobashi hadde jeg EGENTLIG tenkt meg til Harajuku, men ville innom Shibuya først, siden de har Tower Records der. Grunnen til at jeg ville på Tower Records er at de var hovedsponsorer av festivalen vi var på, og jeg ville se om de hadde flere t-skjorter, siden den jeg kjøpte viste seg å såvidt være passe. De hadde ikke flere, men jeg endte opp med å titte rundt alikevel.

Etter å ha trålet meg gjennom en god del etasjer av 109-senteret fant jeg en kjempesøt t-skjorte på en butikk som het Spiga. Den var sort med et sort,hvitt og grått rutemønster helt ytterst på ermene og nederst på kanten, og bukseseler(!) som var festet ved rutekanten og gikk i kryss på ryggen. Slike bukseseler uten noe særlig funksjon er veldig populære i Japan nå, så det var morsomt å finne noen til meg selv.

Jeg vandret videre i noen timer, men rundt klokken 19 var jeg utslitt, og bestemte meg for å dra tilbake til hotellet. På hotellet fikk jeg en telefon fra Marius, de hadde misset siste bussen hjem, siden de ikke hadde tenkt på at den gikk så tidlig, så de skulle overnatte os Stian. Dermed la jeg meg alene, og hadde en fin stor seng å rulle rundt i.

For å utnytte den siste dagen railpasset vårt var nyttig bestemte vi oss for å dra til Nikko, en turistfelle ca to timer utenfor Tokyo. For å komme oss dit tok vi først Shinkansen fra Tokyo station til Utsunomiya, og derfra skulle vi ta Nikko Line til Nikko. Turen til Utsunomiya var ikke så begivenhetsrik, men vi var veldig sultne da vi kom frem. Vi så et sted som så ut til å ha god ramen, så der bestemte vi oss for å ta lunsj. Det viste seg at de hadde udon, ikke ramen, men det var bare enda bedre for Marius. For de uinvidde – udon er veldig tykke nudler, ramen er “vanlige” nudler i ca spaghetti-tykkelse, begge deler er i en suppe, f.eks. soyasaus-basert, med litt grønnsaker. Udon er visst ikke helt min greie, så jeg orket ikke alt, men hadde ihvertfall noe mat i magen. Siden vi hadde sett på togtidene før vi spiste visste vi at vi hadde litt begrenset tid, og det var en hel time til neste tog skulle gå mot Nikko, så vi spiste fort før vi gikk ned til sporet. Der stod toget allerede klart, så vi gikk ombord og fant oss plasser. 40 gjespende minutter senere var vi fremme, og snublet av toget.

Det viste seg fort at Nikko virkelig var en turistfelle, da vi så at bussen som ledet til severdighetene hadde skilting på japansk, koreansk og engelsk. Planen for dagen var å se endel templer, tradisjonelle hager og lignende. Det er egentlig ikke stort å skrive om denne dagen, utover at jeg har sett utskjæringene som er opprinnelsen til de tre apene med “hear no evil, see no evil, speak no evil”, og det var jo litt morsomt.

Etter å ha brukt mange timer i Nikko var vi veldig sultne, og på togturen tilbake konkluderte vi med at det var en god dag for Yakiniku. Thomas og Janne ville heller ha noe annet, så de tuslet til Pepper Lunch, Patrick tuslet hjem, mens Marius, Stian, Tina og jeg dro på Gyu Kaku (Vilde og Kristoffer hadde andre planer, så de var ikke med ut denne dagen). Vi spiste masse nam på Gyu Kaku, og ble mette og gode før vi gikk tilbake til hotellrommet og sluknet.

Som nevnt i forrige innlegg måtte vi stå opp tidlig. Grunnen var at vi skulle på festival, nærmere bestemt Nano Mugen Fes. 2009, arrangert av Asian Kung-Fu Generation(heretter kalt AKG). AKG er et av Japans mest populære band, og har holdt på siden de startet i skolens musikklubb i 1995. Festivalen avholdes i Yokohama Arena, og består av mange band AKG selv velger ut til å spille over to dager. Det var mange store navn på plakaten, men AKG var absolutt det største.

For å spole litt tilbake, så skaffet vi billetter til denne festivalen for mange uker siden, før vi dro til Japan. Vi ville oppleve en (eller gjerne flere) konserter, og tok kontakt med Kenneth fra Neo Tokyo. Han prøvde å skaffe billetter til festivalen, og til et par andre konserter, men festivalen endte opp med å være det eneste. Storfornøyde med det overførte vi penger til Marius, som han hadde på konto frem til de ble tatt ut i yen og betalt til Kenneth, som var i Japan samtidig.

Tilbake til “nåtiden”. Klokken 09 på morgenen møttes alle i Shibuya, da vi hadde tenkt å ta toget herfra, og vi hadde sovet ganske spredt. Ved nærmere ettertanke var Tokyo Station et bedre valg, så vi dro dit, men benyttet oss først av de ledige coinlockerne vi fant, siden de erfaringsmessig er vanskelige å finne. Fra Tokyo dro vi til Yokohama. Transportmiddelet ble nok en gang Shinkansen, siden railpasset var gyldig i to hele dager til. En kort tur senere var i fremme på Shin-Yokohama (direkte oversatt “Nye Yokohama”, stasjonen som har Shinkansen-stoppested, men også stasjonen nærmest arenaen konserten skulle holdes på), der vi skulle møte Kenneth for å få billettene våre. Etter å ha fått hevet i oss litt mat nærmet avtaletidspunktet seg, og vi trippet på stedet i flokk, mens vi så etter en japaner som så LITT mer kjent ut. Ganske så punktlig kom Kenneth, med kone og barn, og ikke minst – billetter. Marius innså at han måtte ta ut penger, og vi fant heldigvis en postkontor-minibank, som er en av de få minibankene som tar utenlandske kort. Litt flaks må man da ha innimellom. Da penger var hentet fra konto, og betalt til Kenneth, fikk vi billettene våre, samt en beskjed om at vi var i “kiroi” (japansk for “gul”), og at vi tilsynelatende hadde litt spredte plasser.

Vi fulgte skiltene til Yokohama Arena (vi kunne egentlig bare fulgt folkemengden), og så etter hvert at det fantes VELDIG mange køer. Japan har god køkultur, og de er åpenbart da glade i å dele seg opp i mange køer for å gjøre det enkelt. Etter å ha spurt 3-4 funksjonærer fant vi ut hvilken kø vi skulle stå i, og trakk opp antallet utlendinger med noe sånt som 400%. Sola stekte, og vi innså fort at japanerne rundt oss var mer rutinerte konsertgjengere enn oss, da samtlige hadde et smalt, avlangt håndkle rundt nakken, samt vannflasker. Som nordmenn flest i kø forventet vi at vi måtte stå der i endel timer, selv om innslippet skulle ha begynt (det åpnet 10:30, første band skulle starte klokken 12, klokken var ca 10:40 da vi havnet i køen). Heldigvis tok vi feil, og etter kun 5 minutter begynte køen å bevege på seg. Først i rykk og napp, før vi gikk i behagelig gåtempo rundt hele bygget, og ble ledet inn i en veldig stor foaje-ting, full av folk. Vi viste billetter, og fikk en bitteliten blekke i en plastlomme rundt halsen, samt en litt større en i hånda.

Vel inne var vi litt usikre på hvor vi skulle, siden vi ikke helt hadde skjønt plassystemet, så vi lette etter første og beste vei inn til selve arenaen. Etter å ha spurt litt til fant vi ut at det ikke var reserverte plasser, og kunne se at det var MANGE gode plasser ledige. Arenaen hadde sitteplasser, og vi hadde alle intensjoner om å utnytte disse, siden vi skulle tilbringe vel 10 timer der. Så, vi fant oss sitteplasser ca på midten, et lite stykke bak (for å komme så mye nærmere scenen måtte vi hatt ståplasser, da sitteplassene var på tribunen rundt hallen, mens scenen lå på en langside).

Med fine plasser gjenstod kun ventingen. Og vente gjorde vi, i halvannen time, før det første bandet kom på scenen. Det var et band med det flotte navnet “Ogre You Asshole”, noe som fremkalte mye fnising blant nordmennene. De viste seg å være ganske gode, og etter det gikk det slag i slag. Det var ikke alle artistene som falt like mye i smak, men vi fikk da opplevd endel, spesielt da Ben Folds (britisk band) fikk hele salen til å bli med på trestemt koring. Flere timer senere (faktisk halvannen time tidligere enn på planen, siden Manic Street Preachers måtte avlyse) kom AKG på scenen, og DA tok hele arenaen av. De kunne nok ha stått stille på scenen i en time, og folk ville alikevel hyllet dem. De lot dog til å være sympatiske folk, og spilte de aller fleste av de kjente sangene, til vår store glede.

Etter ca halvannen time med intens klapping (Tina hadde blåmerker i hendene neste dag) bestemte vi oss for å droppe det siste bandet som skulle på scenen, for å komme oss til hotellet og sove. Som sagt så gjort, så etter å ha hentet bagasjen vi låste inn i Shibuya dro vi til hotellet vi hadde bodd på tidligere, Prince Hotel Tokyo for å hente ut kofferter og sjekke inn på nytt. Vi fikk samme rom som sist, mens Thomas og Janne havnet på rommet før oss, istedet for rommet etter. Forvirrende! Jeg husker ikke noe særlig etter dette, antar at jeg sovnet ganske fort, siden det hadde blitt begrenset med søvn natta tidligere.

På planen i dag stod egentlig Kobe, men det fristet heller å gjøre noe annet, så vi splittet gruppen. Marius, Stian, Daniel, Patrick og jeg dro til Nagoya for å dra til en stor fornøyelsespark, mens resten dro til Nara for å klappe på rådyr. Vi sjekket ut av hotellet halv elleve, siden vi hadde bestemt oss for å finne et hotell i Tokyo denne natt, før vi hadde ny booking på Prince Hotel Tokyo.

Vel sjekket ut dro vi til Shin-Osaka for siste gang denne turen, for å ta Shinkansen til Nagoya. Marius og jeg hadde sett på den japanske siden til fornøyelsesparken og konkludert med at det var i gangavstand fra “Nagashima”-stasjonen. Det skulle vise seg å være ganske feil. Vi tok lokaltog dit fra Nagoya, og fant ut at stasjonen virkelig var i midten av ingensteds. Det var ingen ordentlig billettluker, kun en Suica-leser med beskjeden “please register your card here” eller noe sånt. Vi ble sjarmert umiddelbart, og bestemte oss for å se videre.

Ved godt mot begynte vi å gå i retning parken, mens vi pekte på landlige ting og tok masse bilder. Utrolig sjarmerende sted! Etter rundt 5 minutter fant Marius ut at han skulle sjekke faktisk avstand fra der vi var til parken. Det viste seg å være 9km, så planen om å gå utgikk. Vi gikk da tilbake til stasjonen, og tok toget til Kuwana, der det skulle gå en buss. Turen dit gikk greit, og vi fant “sporet” der bussen skulle gå fra. Det viste seg å være 40 minutter ventetid, så vi tenkte vi skulle se litt i butikkene i området. Ved nærmere gjennomgang viste det seg at Kuwana var ca like dødt som Nagashima i praksis, så det var fint lite å gjøre der. Etter langt og lenge og lengre enn langt kom bussen vår, og vi trippet spente ombord. Klokken var rundt 14:30, og noe informasjon på nettsidene kunne tyde på at parken stengte klokken 17, og DET er jo ikke akkurat gunstig.

Bussturen foregikk uten noen store begivenheter, og vi kunne snart skimte en ekstremt høy berg-og-dalbane, og skjønte at vi nærmet oss. Etter å ha gått av bussen og navigert oss i retning billettsalget fant vi ut at selve fornøyelsesparken var oppe frem til 19. Oh joy! Vi kjøpte billetter, og stusset veldig på at de kostet 2500 yen istedet for 4000. Jeg ble bekymret for at vi hadde kjøpt feil billett, men det viste seg at billettene gikk ned i pris etter klokken 15. Klokken var 15:10. Lykken smilte åpenbart til oss denne dagen.

Vi småløp inn i parken, med fine blå papirarmbånd på armen som signaliserte at vi hadde free-pass. Timene fløy, og jeg har blant annet tatt verdens lengste, og 3. høyeste berg-og-dalbane, blitt kjørt 90 grader opp og så 90 grader ned på andre siden av en veldig rar karusell-ting, opplevd baklengs loop, opplevd fritt fall i en karusell, og MYE mer.

Klokken 19:03 måtte vi se oss slått av klokken, og tasset ut av parken, storfornøyde med dagen. Det var endel ventetid til neste buss, men det gikk fint. Tilbake på Kuwana stasjon kjøpte guttene seg en kjapp hamburger på Lotteria, før vi gikk på lokaltoget til Nagoya. Rundt klokken 21 var vi på Shinkansen mot Tokyo, og hadde 2 timer på tog foran oss.

I Tokyo ventet en lang jakt på sovested, og etter å ha ringt litt rundt endte jeg og Marius opp på hotellet der vi hadde bodd i fjor, i en Suite i 10. etasje til ca 450kr per pers. Er man trøtt, så er man trøtt. Vi tok med andre ord kvelden på Ark Hotel i Ikebukuro, og satte vekkerklokken til å ringe 07:45 den påfølgende morgenen. Følg med!

I dag følte ikke Marius seg helt i slag, så han bestemte seg for å stå over den planlagte turen til Nara, siden han uansett hadde vært der før. Det viste seg at ingen var spesielt interesserte i Nara grunnet kjipt vær, så vi endte opp med å dra til Himeji. Rett før vi skulle dra fant jeg ut at det faktisk var en time med tog, OG at jeg ikke var sikker på om det var ett av de stedene Marius hadde besøkt før. Vi tok uansett et “special rapid”-tog som stoppet altfor ofte. Jeg halvsov store deler av turen.

Vel fremme på Himeji stasjon fant vi gata vi skulle følge oppover, og gikk i 5-8 minutter før vi kunne skimte parken foran oss. Noen bilder ble tatt, og doturer utført før vi tuslet over en bro og inn i parken. Himeji har et flott hvitt slott, med mye historie som jeg ikke husker. Vi tittet rundt en stund, før jeg fant ut at jeg skulle dra tilbake tidlig for å holde Marius med selskap, ettersom han var litt skuffet over at vi så Himeji uten han (han hadde ikke vært der). Jeg tok Shinkansen tilbake, og den viste seg å ta omtrent like lang tid som rutetoget, siden jeg uansett måtte komme meg fra Shin-Osaka til Osaka.

Tilbake på hotellet hvilte vi litt, før vi fant ut at det hadde vært gøy å se Harry Potter. Det viste seg fort å være vanskelig å finne noen andre kinoer enn den ved hotellet (og den viste kun med dub, ikke med tekst), så vi ga opp kinojakten og så heller etter en arkade som hadde en spesiell type maskin.

Marius har som kjent en iPhone, og denne har et GPS-program. Dette programmet skulle i teorien kunne vise oss veien fra “her” til “der”. Det viste seg dog å være vanskeligere enn først antatt, siden den ikke helt fikk bestemt seg for om vi var “her”, “der borte”, “på andre siden av stasjonen”, eller “sånn ca innenfor en radius på 400m av her”. Etter mye om og men fant vi arkaden, og vi hadde (såklart) vært rett ved den mange ganger. Det var en arkade full av musikkspill, og ALLE maskinene var satt opp til å ha én sang mer per 100yen enn det som er vanlig. Hurra! Her presterte jeg å få en liten fanklubb av japanske jenter som skulle inn i en fotomaskin, siden jeg tok endel vanskelige sanger på en dansemaskin .. i sokkelesten. Mye moro!

Etter halvannen time her var vi begge slitne, og gikk tilbake mot hotellet. Vi var innom Yodobashi en tur, jeg ville ha meg mat, og her fant vi også flere av de andre fra turen. Jeg spiste ramen (nudel-aktig ting) før jeg fant igjen Marius, og vi kjøpte små høyttalere til han (som jeg også skal kjøpe for mamman min). Til slutt dro vi hjem, og jeg sluknet ganske fort.

Vi hadde en sen start på vår første hele dag i Osaka, da alt vi hadde spikret var “møte Lisa klokka 14″. Lisa er ei veldig koselig jente som er på utveksling til Japan dette året. Jeg våknet klokken halv elleve, og innså at det var uaktuelt å ligge i senga frem til 12 (oppmøte var klokken 13, men man må jo stå opp også), så jeg gjorde mitt beste for å ikke vekke Marius mens jeg stod opp. Etter å ha fått på meg noen klær fra i går, prøvd å få orden på håret, og sminket meg, så gikk jeg ut. Siden jeg uansett skulle passere lobbyen benyttet jeg sjansen til å spørre de hyggelige ansatte om det var mulig for oss å sjekke ut den 18. juli istedet for den 19., siden planen for den 19. uansett var å dra hjem så fort som mulig. Det viste seg at det var helt greit, de blunket ikke engang, så så lett var det. Idet jeg hadde fikset utsjekksdatoen oppdaget jeg at jeg ikke var den eneste fra turen i lobbyen, da både Tina og Stian satt der fra før. Tina ventet på Kristoffer og Vilde, mens Stian drøyde ut tiden før han skulle tilbake til soverommet der Patrick fortsatt sov. Jeg bestemte meg for å henge meg på Tina, da frokost hørtes ut som en god plan.

Rundt 5 minutter senere kom Kristoffer og Vilde, og vi ruslet på frokostjakt. Vi endte på et bakeri, og jeg fant ut at jeg hadde litt dårlig tid om jeg skulle rekke å vekke Marius og få dusjet før klokken ett, så jeg gikk rett til Yodobashi. I denne byen deler Yodobashi lokale med klesbutikken Comme Ca, i tillegg til endel restauranter og et par andre klesbutikker. I fjor fant jeg en knallfin shorts der, så jeg ville gjerne ta nok en titt. Jeg endte opp med en lang hettegenser (til under rumpa) som var sort, med et motiv av Stitch fra Disneys Lilo og Stitch. Vel fornøyd med å ha funnet noe å ha på meg i høst / vinter også tuslet jeg tilbake til hotellrommet for å vekke Marius.

Etter å ha fikset oss gikk vi ned i lobbyen, der alle var på plass innen kort tid. Vi gikk til subwayen, og tok Midosuji-line til Namba, Osakas sentrum. Da vi kom frem til stasjonen fant vi ut at stasjonen har intet mindre enn 30 forskjellige utganger, og ingen av dem pekte mot “Glico-mannen”, som var vår referanse. Da vi ikke ante hvem som var riktig endte vi opp med å gå på måfå i en liten evighet, før vi fant en utgang som ledet til en bro. Vi skulle jo til en bro, så det var lov å håpe at det var den riktige broa, meeeen det var det ikke. Vi fant dog en elv, og broer går som kjent over elver, så det var ikke bare bortkastet. Marius fant frem et kart på iPhonen, og da visste vi også hvilken retning vi skulle følge elva. Etter å ha snirklet oss bortover trange fortau langs elva kom vi endelig frem til broa ved Glico-mannen, som var møtepunktet vårt med Lisa. Glico-mannen er maskoten til mat/godteriprodusenten Glico, og er Osakas store stolthet. Den er veldig synlig, og alle turister (japanske som utenlandske) tar tåpelige bilder av seg selv foran den.

Vi brukte litt tid inne på suvenirbutikken til Glico før klokka nærmet seg 14. Jeg ble litt usikker på akkurat hvor Lisa kom til å møte opp, da butikken hadde sin egen lille Glico-mann på utsiden, men vi kom frem til at den store var mest naturlig. Dermed ventet endel av oss på broa, mens noen hang utenfor butikken. Rundt fem over to kom Lisa løpende og unnskyldte seg – på japansk. Hun hadde med seg ei venninne som var akkurat lite språkforvirret som henne selv, noe som var ganske forvirrende, men veldig underholdende. Japansk, engelsk og norsk kan blandes til noe som endte opp med å kalle marsipansk. Vi stod på broa og snakket med dem en god stund, før de bestemte seg for å vise oss Shinsaibashi, en lang overbygd handlegate. Derfra gikk vi litt på måfå før vi fant ut at alle var sultne, og noen på turen håpet at utvekslingselevene kanskje kunne vise oss noen gode spisesteder i nærheten. Det viste seg dog at de hadde mer lyst på vestlig mat, da japansk mat var hverdagskost, så vi endte på McDonalds. Her klarte jeg å bestille en big mac-meny uten løk og agurk (på japansk!), og fant delvis et bord til fire oppe. Problemet lå i at vi var 11, ikke 4, så vi ble relativt spredt, men alle fikk et sted å sitte til slutt. Det var noen enorme mengder med dressing på min burger, så jeg spiste vel bare halvparten, men ble mett fordet, så det var ikke så ille.

Da vi omsider ble mette var det på tide å se mer. Lisa og venninna ville vise oss litt tilfeldig rundt i Osaka sentrum, og vi gikk vel mest på måfå, selv om de stadig så steder de hadde vært tidligere. Etter å ha hørt mye snakk om at Tennoji var stedet de kjente til, så bestemte vi oss for å ta turen dit. Vi fant veien til Namba sin JR-stasjon (JR er litt som NSB, og er dessverre ikke de som har best linjer i Osaka, men det er kun for deres linjer vårt railpass gjelder, så for å spare penger lette vi etter JR). Det viste seg at JR-stasjonen var rett ved der vi omsider hadde funnet en utgang fra Namba subway-stasjon, så da lærte vi det òg. Kristoffer og Vilde virket ikke så interesserte i å bli med til Osaka, så de tok subwayen tilbake til hotellområdet. Vi var nå 9 stk utlendinger samlet. Etter litt om og men fant vi riktig tog til Tennoji, og turen tok rundt 10 minutter.

Vel fremme i Tennoji forsvant også Thomas, Janne og Patrick, da de ville tilbake til hotellet – gratis (hurra for railpass), så da var det “bare” Marius, Tina, Daniel, Stian, Lisa, Lisavenninne og meg igjen. Det er igrunnen lettere å komme seg rundt når man er litt færre, så det passet greit. Vi gikk rett ut av stasjonen, og tuslet mot skolen til Lisa. Etter å ha gått i ca 5 minutter kom vi til sportsarealene, og vi fikk såvidt sett litt av baseball-klubben på banen. Etter det innså Lisa at det var litt pinlig å bli sett med mange utlendinger, så vi passerte ikke hovedinngangen, men gikk heller i noen små gater rundt skolen. Vi gikk litt frem og tilbake her, før Lisa fristet oss med is, så vi fant en togstasjon og tok toget ett stopp til Tennoji.

På Tennoji skulle vi først spise is på Baskin Robins 31, et sted med veldig veldig god is. Den slo ikke Cold Stone Creamery, men var en ekstremt sterk andreplass. Isen ble fortært, og vi satt der og snakket en stund, før vi fant ut at vi var ganske slitne og ville sikte tilbake. Lisa ville gjerne vise oss en stor Totoro-bamse først, så vi gikk inn på stasjonen, og fant butikken det var snakk om. Bamsen hun siktet til var visst flyttet, men det var mye annet fint der. Rett ved var også en bokhandel, så jeg fikk kjøpt Chii’s Sweet Home (en veldig enkel japansk tegneserie), og ble storfornøyd. Jeg kan klare å lese den, språket er såpass enkelt. \o/

Da alle var ute av bokhandelen gikk vi ned mot sporene, og fant frem til JR Loop Line, en av linjene som passerer Osaka stasjon (der vi bor). Vi tok farvel med Lisa og venninna, fikk klemt endel, og det var gjensidige ønsker om å kose seg masse videre (både med utveksling og ferie) før vi gikk gjennom tog-portene.

På toget til Osaka stasjon fant vi ut at vi ville sjekke om Harry Potter gikk i kveld (med undertekster, ikke dub) på kinoen i nærheten, så vi gikk av toget, og ut mot en utgang vi håpet var riktig. Det ble litt leting, men vi fant frem til Toho Cinema (etter å ha gått rundt hele bygget), og fikk se en oversikt. Det viste seg at denne kinoen KUN viste dubbet versjon, samt at kveldens siste forestilling hadde vært. I morgen må vi med andre ord lete etter en kino som viser den med japanske undertekster og engelsk tale dersom vi skal ha noe håp om å få sett den snart.

Marius og Stian fant en KFC ved kinoen og ville spise der, så etter en misforståelse gikk Tina, Daniel og jeg for å spise et annet sted. Jeg var kjapt innom Yodobashi for å kjøpe såpe, shampoo og balsam (det vi har på hotellet er ikke så bra). Etter det lette vi endel steder, og endte opp med curry i restaurant-etasjen til Yodobashi. Curryen var ganske sterk, og helt grei. Deretter bar det tilbake til hotellrommet, og så bloggskrivingen som resulterer i dette innlegget og nå – natta!

Det har vært stille her en stund, det tar lang tid å skrive innleggene, og jeg blir ofte distrahert av andre ting når jeg først er på nett etter en lang dag ute i Japan. Derfor velger jeg å “ta igjen” endel dager nå i stikkordsform, før jeg prøver å nok en gang kunne komme med lange, daglige oppdateringer. Mulig det kommer noen bilder etter hvert også.

Etter at vi kom tilbake fra Hakone har vi blant annet:

• Besøkt en Izakaya(tradisjonelt drikkested) med Frode og Miina (bekjente fra Oslo som også var i Tokyo nå)
• Kjøpt klær til Marius
• Jeg har shoppet med Miina
• Blitt forsøkt sjekket opp av noen feige japanske gutter. Jeg ser at denne kanskje må utdypes litt. :-p Uansett, jeg satt på en benk sammen med Miina, ved et lite torg i Ebisu (koselig område!). Da vi hadde sittet der en liten stund kom det en gjeng på 4-5 japanske gutter som enten kjørte BMX-type sykkel, eller hadde skateboard, og åpenbart var “tøffinger”. De hadde med seg en utlending også, så de snakket litt gebrokkent engelsk, men mest japansk seg imellom. De satte seg på en benk ved siden av oss, og prøvde å nærme seg litt etter litt uten å ta kontakt direkte. Både jeg og Miina ble etter hvert litt bekymrede, vi var jo tross alt bare to mens de var fem, men ble litt beroliget av at det fortsatt var tidlig, og det var mange i nærheten. Etter rundt 10 minutter med snakking og småbekymring hørte vi at de prøvde å snakke til oss. Det viste seg at en av guttene sa “Where ya from?”. Vi så på hverandre kort før Miina svarte “Noruee” (japansk for Norge). Gutten svarte “Oh, i think dutch”, og så forsvant de. De hadde mao mannet seg opp i rundt 10 minutter for å spørre hvor vi var fra. Liten grunn til bekymring for utlendingsjenter i Tokyo, ser det ut til.
• Spist shabu shabu i Shimbashi (shabu shabu går ut på at man får en bolle med en slags suppe som settes på et stormkjøkken / annen varmekilde, samt ett eller flere brett med rått kjøtt og grønnsaker (separert, såklart). Deretter putter man oppi endel grønnsaker, siden de må koke en stund, og tar etter hvert kjøttet oppi i ca 5-15 sekunder med spisepinnene, og så er det ferdig. Kjøttet er enten kylling, okse eller svin (man kan velge), og skåret i skiver som er omtrent tynnere enn baconet man finner i Norge.) som var veldig godt
• Sett en “life-size”-statue av en robot fra en japansk tegnefilm. Awesome!
• Vært i Japans høyeste bygning i Yokohama
• Sett fantastisk gateteater i Yokohama
• Spist på Outback Steakhouse – igjen
• Tatt Shinkansen (bullett train)
• Sjekket inn på et bittelite hotell i Osaka
• Vært på akvarie
• Spist shabu shabu igjen
• Vært i Kyoto
• Sett et forgylt tempel
• Tatt Shinkansen igjen (i 15 minutter hver vei!)
• Tatt mange bilder
• Kjøpt Stitch-hettegenser (fra Disneys Lilo og Stitch. Japanere elsker den tegnefilmen) sånn at jeg har noe fra Japan i vinter også

Klokken åtte ble jeg vekket av at Stian og Marius stod opp, de skulle prøve hotellets egne Onsen, for å få en god start på dagen. Jeg husker vagt at jeg rullet rundt, gryntet, og var storfornøyd med at jeg skulle sove i enda en time. Da jeg omsider kom meg opp var det på tide å pakke sammen sakene litt, for å sjekke ut. Vi hadde kun med oss en ryggsekk hver, så det gikk veldig greit. Nøkkelen ble levert i lobbyen, med ordene “eh .. check out?”, og de forstod oss heldigvis. Minibaren var ikke rørt, så den delen gikk også fort. Idet vi skulle gå ut var også ViD lur nok til å sjekke om han hadde passet sitt – noe han ikke hadde – så han løp inn på rommet igjen for å hente det. Det lå fortsatt på bordet der han la det.

Med alle pass i god behold tuslet vi ut av hotellet, og prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre i dag. Etter å ha vurdert litt frem og tilbake kom vi først frem til at det meste som var spennende most likely var oppe i fjellene der vi var nå, så det var litt dumt å dra ned til dalen igjen. Problemet var dog at vi ikke visste hvordan vi skulle oss til noe spennende, og hvor det var, så vi endte opp med å dra ned uansett, for å snakke med turistinformasjonen der. Vi hoppet på samme buss som vi hadde tatt nedover, denne gangen uten forhåndskjøpt billett, så vi bippet SuiCa-kortene våre, slik som i Tokyo.

Nede i dalen fant vi ut at NÅ var det på tide med mat. Alle unntatt Marius ville japansk curry, så vi tok det første og beste stedet vi fant, mens han dillet rundt alene. Curryen var god, selv om det å kalle det beef curry var litt optimistisk, mtp at jeg telte 3 kjøttbiter totalt. Sausen og risen var god, da, og vi hadde en egen vannkanne, så det var god mat fordet.

Da vi fant igjen Marius hadde han undersøkt endel, og vi skulle nå ta en “kabelvogn” (ifølge ordboken, litt som den banen som er i Bergen, trekkes oppover fjellsiden av kabel) opp til et sted der vi skulle bytte til taubane (sånn med gondoler) for å komme oss langt opp på fjellet, der man skal kunne se Fuji om det er fint vær. Vi merket at været kanskje ikke var så veldig fint, men tenkte ikke mer på det før senere.

Vi ble trukket oppover fjellsiden, med fin utsikt, og fine blomster, og så stadig mer av dalen rundt oss, med fine grønnkledde sider. Da vi skulle bytte til taubane så vi at det var endel tåke, samt et skilt om at Fuji ikke var synlig fra det stedet vi skulle til i dag grunnet dårlig vær. Pytt, tenkte vi, vi kunne jo alikevel ta turen. Som sagt, så gjort, og kort tid senere var vi på plass i en gondol.

Det første partiet var ganske koselig, vi fikk enda bedre oversikt over dalen, det var som et stort grønt teppe lå over fjellsiden, i en veldig klar grønnfarge. Vi nærmet oss en høyde, der vi skulle passere over det dypeste juvet på hele turen, stemmen fra høyttalerene sa at det var 132 meter (Tror jeg). Idet vi kommer over toppen begynner hele gondolen og svaie, og det kommer en VELDIG høy lyd fra vinden som sliter mot gondolen. Vi fikk noen små glimt av landskapet under, et slags gruvelandskap med små forhøyninger, hull som det kom røyk ut fra, og mange ansamlinger av noe vi antok var gul svovel, før tåketeppet tettet seg rundt oss igjen. Det var helt lysegrått rundt oss, og vi hadde ikke sjans til å se NOE. Han på turen med høydeskrekk var ikke spesielt begeistret, men satt veldig stille og prøvde å håndtere situasjonen.

Etter noe som føltes som en liten evighet kunne vi endelig skimte endestasjonen, så vi gjorde oss klare til å gå av. På “stasjonen” var det fullt kaos, da endel av de andre taubanene hadde stengt av grunnet dårlig vær, så folk lette etter alternative ruter ned. Ingen av oss var spesielt interesserte i å ta taubane over den samme strekningen igjen, men det viste seg etter en liten stund at det var det greieste alternativet, så vi satte vår lit til at teknikerne som styrte dette taubanene hadde vett tl å stoppe i tide, siden de allerede hadde stoppet noen andre baner.

Nok en gang gikk vi inn i vår egne gondol, denne gangen litt mer forberedt på hva som ventet oss. Stian og Marius plukket opp hver sin PSP og headset, for å slippe å høre vindlydene, mens vi andre satt litt ekstra anspente i setene. Det viste seg at vi nå reiste med vindretningen, så turen var litt mer behagelig enn sist. Det var alikevel en stor lettelse å komme over den samme kneika som sist, da det ble helt vindstille, og tåka var borte. Vi sukket lettet ut, mens vi sakte sank ned mot stasjonen i fjellsiden under oss.

Stasjonen vi nå var på het Gora, og vi konkluderte med at det var greit med en liten runde med sightseeing her. Det viste seg dog å ikke være så mye å se, så vi tuslet litt rundt på måfå, før vi tok kabelbanen ned igjen. Deretter toget vi tilbake til Tokyo, da vi var slitne.

Vi fant ut at vi skulle spise på Outback Steakhouse i dag, for å skeie litt ut, samt at vi ville ha masse mat. Jeg bestilte “Chicken on the Barbie”, som var to grillede kyllingfileter med en knallgod BBQ-saus, pommes frites og salat. Det var også gratis påfyll av brus der. \o/ Jeg ble god og mett, og måtte ut med ca 140kr, så det kan vel kalles “dyrt” til å være Japan. Etter dette dro vi tilbake til hotellet, og jeg sovnet ihvertfall ganske så fort.

I dag var dagen for Onsen, tradisjonell japansk varm kilde. Vi møtte opp i lobbyen halv syv (!), siktet inn mot togstasjonen, da alle var flinke og møtte i tide. Vi tok toget til Shinjuku, der toget videre skulle gå fra. Marius hadde sjekket opp at det skulle gå et tog klokken 08:04, så vi siktet oss inn mot det. Vel fremme på stasjonen viste det seg dog at vi ikke fikk kjøpe billetter til noe tog før 08:53, så da ble det til det.

Noen ansatte på stasjonen ble åpenbart litt alarmert av at så mange utlendinger stod og diskuterte mens vi fiklet med billettmaskinen, men vi klarte å forklare at vi ikke trengte hjelp, siden vi omsider hadde funnet ut av det. Når man tar den typen ekspresstog som vi skulle ta, så måtte man nemlig kjøpe en egen billett som er en avgift for det toget, og så en billett som går på avstanden. Vi brant oss på det sist, og var ekstra oppmerksomme denne gangen, og alt gikk fint! Da billettene var kjøpt og alt var i orden fant vi ut at vi skulle benytte tiden frem til toget gikk til å kjøpe frokost. Shinjuku station har mye å by på, men det føltes alikevel enklere å gå ut av den, for så å titte litt i gatene rundt. Trøtte som vi var endte vi opp åpå KFC, der helt grei frokost ble fortært. Med litt mer energi og fornyet mot ville jeg gjerne finne et bakeri vi spiste på i fjor. Etter litt leting fra min side bestemte Marius seg for å være så galant at han fortalte meg at han visste hvor det var, så han ledet vei videre. Vi fant det, og kjøpte maaasse bakevarer, naam. Etter innkjøp av bakevarer gikk vi tilbake til toget, da det var ca 20 minutter til avgang. Vi hadde plassreservasjoner, og var fordelt i grupper på fire, tre og to. Jeg satt sammen med Marius, Kristoffer og Stian. Mens vi holdt på å finne oss til rette i togsetene kom tre stk søte gamle japanske damer og satte seg på andre siden av midtgangen, og – til vår store overraskelse – trykket de på en pedal som snudde det ene seteparet 180 grader. De så våre fascinerte blikk, og forklarte oss hvordan det skulle gjøres, det var fancy.

Togturen gikk med til halvsoving, samt lesing av litt over hundre sider av den første Ringenes Herre-boka i pocketversjon på engelsk. Greit med tidsfordriv. Halvannen time senere ankom vi Hakone Yumoto, stasjonen der vil skulle gå av. Marius måtte snakke med en mann i turistinfoen (han kunne engelsk! mannen altså, Marius kan såklart engelsk) for å finne ut hvordan vi skulle komme oss opp til Yunessun.

Vi endte opp med å få en kombibillett som gjorde at vi sparte totalt 1500 yen på bussturen og Yunessun-inngangen. Bussholdeplassen var rett enfor, og vi ble stilt opp i kø – to og to – mens vi ventet på neste buss. Den kom etter bare noen få minutter, og vi steg på. Busser i Japan er rart, jeg har ikke tatt bussen andre steder i landet, men i Hakone måtte man ihvertfall trekke en billett for stasjonen man gikk på på, så skulle man levere den til føreren for å vise hvor langt man hadde reist når man gikk av. Ganske smart system, men forvirrende når man aldri har sett noe sånt før. Det var heldigvis greit med ferdigkjøpt billett, vi leverte den bare sammen med billetten vi trakk da vi gikk på, og alt var fint.

Yunessun var stort, veldig stort. Det er i praksis et badeland med en mer tradisjonell japansk side i tillegg. Det er tre deler: Yunessun, Yu-topia og Mori no Yu. Yunessun bestod av: stort grunt (ca 90cm dypt) basseng med god temperatur, et mindre barnebasseng, et lite spisested, et basseng med en hel del ting i (mest sannsynlig endel salt, da man fløt veldig godt der), samt et basseng med “doctor fish”. Vi besøkte såklart alle delene. Doctor fish er sånne søte små fisker som liker å spise død hud, så man sitter rundt kanten på et basseng med bena nedi, og fiskene vibrerer svakt mot føttene mens de spiser. Det kilte veldig, heldigvis var jeg ikke den eneste som slet med å holde latteren inne. Vi tilbragte også litt tid i det grunneste bassenget, der det stadig vekk ble “dårlig vær”, ved at de spilte av lydeffekter som skulle minne om torden, mens de blinket brått med noen skarpe lys, for så å skru på noen store vannkanoner slik at det regnet i bassenget. Heldigvis kommer godværet etter regnet, og de skjøt ut såpebobler.

Såpebobler!

Yu-topia bestod av et basseng som var rundt 1.20 over det hele, som hadde inndelte baner der man kunne svømme litt fort om man ville. Denne delen var ganske kjedelig, men utenfor var det mer spennende. Der kunne man bade i sjokolade, vin, kullvann, grønn te, sake og annet. Vi prøvde alle disse, det var veldig rart, men gøy, og luktet syntetisk. Mye fin og grønn natur rundt alt sammen.

Mori no Yu var den siste delen vi gikk til, etter å ha tilbragt drøye 6 timer i resten av anlegget. Mori no Yu er delen for ekte tradisjonell onsen, så den er kjønnsdelt, da man bader helt uten badetøy. Det var Tina og jeg som gikk inn hit sammen, begge to litt skeptiske til nakenbading, men vi ble tøffere etter hvert.

Det hele begynner med at man kler helt av seg, og kan ta med seg et håndkle inn i det første rommet. Her var det mange lave avlukker med en liten krakk, en hylle med såpe, shampoo og balsam på, samt et dusjhode og vannkran. Her skulle man dusje seg selv før man badet, litt rart å vaske seg sittende, men overraskende behagelig. Etter en grundig rens bar det ut i første basseng, som var litt for varmt. Vi våget oss videre til de andre, og fant tilslutt ett som var “lukewarm”, mao passe for noen varmefølsomme nordmenn. Det var en veldig spesiell opplevelse, da alle – unge som voksne – gikk rundt uten klær som om de ikke hadde gjort annet, og ingen så ut til å ense at alle rundt dem var nakne. Egentlig veldig avslappende. Tina og jeg satt vel i vår lille kilde i rundt to og en halv time, Janne kom etter den første timen. Etter lang tid hadde gått bestemte vi oss for å gå ut, da vi var litt sultne.

Vi gikk tilbake til garderoben etter å ha vasket oss igjen, og fikk tørket og kledd på oss. Det viste seg at guttene hadde gått ut for nesten en time siden, og de hadde kjedet seg så mye at de hadde spist uten oss. Hulk, sulten! Seks av oss valgte å ikke dra hjem til Tokyo, men heller finne et hotell for natten rundt Yunessun, da Hakone var et veldig fint sted.

På andre forsøk fant vi et hotell som hadde ledig rom, og det var atpåtil veldig fint. Vi endte på to trippelrom, vi delte med Stian. Family Mart ble løsningen på dagens middags-problematikk, så jeg fikk i det minste litt i magen. Deretter var det litt mer DS-spilling, og så natta.

Utsikt ut vinduet fra rommet vårt

Ooog jeg lever fortsatt, men er litt treg med oppdateringene. Småforkjølet, så når jeg er tilbake på hotellet om kvelden er jeg litt ofr sliten til å skrive ned alle de fine tingene jeg har gjort. jeg har dog en fin stikkordsliste, så jeg skal nok klare å skrive litt mer sånn etter hvert. Mulig jeg får skrevet noe når vi skal ta toget til Osaka.

Har det ihvertfall fortsatt bra, selv om jeg ikke er helt i slag.

Varmt. Dro til Nakano, og jeg fikk kjøpt meg shorts! Veldig søt sort shorts som var kort, litt kosete, har gigantiske lommer, og noen søte detaljer i offwhite blonde. Jeg klarer åpenbart ikke finne noe som ikke er sort og hvitt, menmen. Denne dagen var det som nevnt varmt, da været viste seg fra sin beste side. Vi bestemte oss for å dra tilbake to timer senere, for å prøve ut hotellbassenget. Det endte opp med at Tina, Stian, Daniel, Marius og jeg badet, mens resten var kjedelige. Mmm, svømmebasseng. Dessverre ble det overskyet og endel kjøligere, så jeg feiget ut etter ca en times tid, litt småfrossen. Etter det samlet vi sammen klær til klesvask (jeg fikk fint kart til myntvaskeri, siden det å vaske på hotellet koster typ 70kr per plagg), og pønsket på når vi skulle gå. Idet vi innså at vi var sultne tok vi med oss Stian og Daniel til Pepper Lunch. Nok en gang fikk vi ikke det vi trodde vi bestilte, denne filialen av Pepper Lunch har visst omtrent bare oppmalt kjøtt, og det er jo bare tull. Jeg ville ha STEK, ikke kjøttdeig. Skal ikke spise der igjen, siden det er vanskelig å få maten helt gjennomstekt, og rå kjøttdeig er lite fint. Den i Akiba er nok bedre.

Vi dro tilbake til hotellet, tipset Stian og Daniel om vaskeriet, og endte opp med å tusle bort dit sammen. Vi fant det ganske fort, og fikk vasket fire maskiner med klær. Dvs, det kunne like gjerne vært to maskiner, da man uansett ikke kunne stille på temperaturer eller noe, men det innså vi litt sent. Deretter tromlet vi de klærne vi turde å tromle, så ting ble relativt tørt. Resten av gjengen ville også vaske, så med litt guiding over telefon kom de også, ca klokken 22, dvs en time før stengetid. De rakk heldigvis akkurat å vaske og tørke sine klær, så alle var fornøyde. Billig var det òg, 14kr for vask, 7kr for 10 min tromling.

Kort blogpost siden det skjedde lite denne dagen, og jeg er trøtt.

Litt kort oppsummering av dag 8: Det regnet. Regnet masse. Vi hadde tenkt til å besøke Stian (Sketch) i Togane, som er rundt halvannen times busstur fra Tokyo, men regnet og bussprisene gjorde at det fristet lite. Vi endte opp med å låne med oss paraplyer fra hotellet (de har mange man kan låne med seg gratis!), og tusle ut. Tankegangen for dagen var å dra til et sted vi kunne holde oss inne, og da var alternativene Akiba, Shibuya eller Nakano. Da hverken Patrick eller Kristoffer var med i dag, så var Nakano utelukket (siden vi ikke hadde vært i Nakano enda, og det er masse ting de ville vært interessert i der). Dermed dro vi først til Akiba, slik at Marius kunne kjøpe en trådløsrouter for å dele nett mellom rommet vårt og romme til ThomasJanne (naboer \o/), og jeg kunne kjøpe lader til DS-en. Fant en USB-lader med ledning på snelle, samt en ny stor og fin pekepenn som kunne festes til maskina for å sørge for at man ikke mister den. Nå er jeg klar for mer professor Layton!

Etter å ha tuslet en stund på Yodobashi fant Tina og jeg ut at vi ville ha små og søte paraplyer, og DA var Shibuya stedet. Vi tok toget dit, og gikk inn på Loft. Etter å ha fnist masse over alle de søte og rare tingene fant vi ikke heeelt noen søte nok paraplyer, så vi gikk ut. Det viste seg dog at guttene hadde blitt lei av å vente, og gått sin vei. Vi tok det som et tegn på at det bare var å gå rundt som vi ville, og bestemte oss for å utforske Shibuya litt, samt lete etter veske til både Janne og Tina.

Butikker ble endevendt, små sjapper ble nøye gransket, og vi så innom enhver butikk som kunne se ut til å ha vesker, men det var vanskelig å finne noe som var både fint OG billig. Plutselig fant dog Janne en kjempesøt veske med lysegrønt rutemønster, så dagen ble litt mer komplett. På samme butikk fant også Tina og jeg søte paraplyer. Vellykket handling! Vi vandret videre rundt, og fant en Cospa som hadde mye stilige t-skjorter og dill, men var flinke og gikk nesten tomhendte ut igjen.

Da vi hadde gått en stund fant vi ut at vi snart var klare til å dra, jeg ville bare finne meg en ny topp først. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort, og etter å ha vært gjennom alle syv etasjene i 109-senteret to ganger – som for øvrig var helt kaotisk grunnet et 5-dagers salg – hadde jeg fortsatt ikke funnet noe. Stakkars Janne og Tina ga opp å følge meg da jeg hadde kommet til toppen, så de gikk ut for å vente. Jeg lette litt til, men endte opp med å gi opp Shibuya helt, og finne jentene igjen. Det viste seg at de hadde søkt tilflukt på Mandarake, og jeg fant dem der, dypt oppslukte i all mangaen.

Overraskende nok kom de seg ut ganske fort, og vi bestemte oss for å sikte hjemover. Dvs, Tina og jeg bestemte oss for å gi Harajuku en sjanse for å se etter en veske til Tina og en topp til meg. Så, først tok vi toget i feil retning, da vi ikke heeelt husket om Harajuku kom før eller etter Shibuya, men vi fikk da i det minste fulgt Janne på toget. Vi hoppet av på første stasjon etter Shibuya som viste seg å være Ebisu (DIT skal jeg og Daniel en dag for å finne igjen et sted fra en japansk dramaserie), og på toget riktig vei. Heldigvis betaler man kun for distansen mellom stasjonen der man gikk på og stasjonen der man går av, uavhengig av hvor kronglete man reiser mellom dem.

Vel fremme i Harajuku splittet vi opp, og gikk rundt for å se etter det vi trengte. Jeg ga nesten opp, og endte opp med å kjøpe en topp som var nesten lik en jeg hadde fra før (men den hadde blitt ødelagt av vasking, så det var litt greit). Etter det ringte jeg Tina for å finne ut hvor hun var, og om hun hadde funnet noen veske. Hun hadde dessverre ikke hatt noe mer flaks der, så hun var fortsatt veskeløs. Siden vi var rett ved en crêpe-sjappe fant vi ut at det var på tide å spise noe godt, så det ble crêpe med banan, jordbær, krem og sjokoladesaus. Mmmm! Turen bar tilbake til stasjonen, og vi hoppet på fine Yamanote-sen for å komme oss tilbake til hotellet.

I dag ble vi enige om at det var på tide å spise yakiniku igjen, og vi har en Gyu Kaku rett ved hotellet, så vi dro dit en halvtimes tid etter at Tina og jeg var tilbake. Alle sammen ble med ut, det var koselig. Etter å først ha gått for langt fant vi frem til Gyu Kaku, og ble vist til et bord som hadde plass til 9. Maten var nok en gang god, og vi spiste myyee. Etter mye moro med å prøve å få betalingen til å gå opp dro vi tilbake til hotellet. Enda en vellykket dag i Tokyo, selv om jeg ikke fikk handlet det jeg ville.