Utover ettermiddagen ble jeg litt lei av Harajuku, så jeg bestemte meg for å finne ut hvor Marius og Stian var nå. De var tilbake fra Nakano, og hadde dratt til Akiba. Jeg var sulten, så jeg dro dit for å spise på pepper lunch. Etter maten fikk jeg kontakt med Marius igjen, og vi fant ut at vi skulle dra tilbake til hotellet. På toget så jeg på klokken og innså at i kveld kunne vi ENDELIG rekke en engelsk visning av Harry Potter på en av kinoene i Shibuya. Som sagt så gjort, så vi satt på toget helt til Shibuya, og gikk i friskt tempo til kinoen (hadde 15 minutter på oss fra vi ankom stasjonen til filmen skulle begynne, og vi hadde ikke billetter). Da vi ankom kinoen fikk vi kjøpt billetter til 1300yen stk (mao ca samme pris som i Norge), og gikk inn i kinosalen. Den hadde ikke plassreserveringer, så vi tok de beste plassene vi fant. Vi innså fort at denne kinosalen var litt rart bygget opp, da det såvidt var helling fra bakerste til forreste rad, så lerretet var plassert ganske høyt for at alle skulle kunne se. Det førte til litt ubehag for nakken i lengden, men gikk greit for min del.

Jeg likte filmen godt, siden jeg egentlig bare blir glad for å se alle scener fra boka som de har hatt tid til å filmatisere, og prøver å ignorere litt mer uheldige faktorer som svakt skuespill og unødvendige scener.

Etter filmen ville jeg tilbake til hotellet, mens Marius og Stian skulle spille litt mer på en arkade. Dermed endte det med at jeg bar posene deres tilbake til hotellet, noe myggstikkene på leggene mine ikke satte pris på. Nå ligger jeg i senga med kløende legger og skal sove. Natta!

Blant høydepunktene i parken var “slow loris”, treg dovenape, pingviner, sjøløver og apekattene. Jeg prøvde også å kombinere det med en gave til nevøen men de hadde fint lite dyr som gapte opp, og DA er det jo ikke noe gøy å lage lyd til dem.

Etter parken ville de andre tilbake til hotellet, men jeg hadde andre planer, nemlig Hello Kitty-butikken! Denne fantastiske butikken ligger i Ikebukuro, så jeg måtte ta toget ca 15 minutter til. Butikken har to etasjer med ting fra Hello Kitty, litt snoopy, Cinnamoroll og noen andre søte figurer til. Jeg skulle se etter noe søtt til niesa, men det var jaggu ikke lett å bestemme seg. Jeg kunne kjøpt penal, forkle, regntøy, støvler, spisepinner, matboks, klistremerker, telefonanheng (som også viste styrken på UV-strålingen), bøker, hårpynt … listen fortsetter i en evighet. Mot alle odds klarte jeg å forlate butikken med kun en t-skjorte, så selvkontrollen min har åpenbart blitt bedre.

Siden jeg har tenkt til å kjøpe litt klær når jeg først er her, og så langt “kun” har kjøpt klær for rundt en tusenlapp totalt, så tenkte jeg å se enda mer i Sunshine City i Ikebukuro. Her fant jeg to tøffe t-skjorter, den ene har med en vest-aktig ting i bommullsstoff, den andre hadde to lag hvorav det ytterste var litt gjennomsiktig i en mønster, slik at fargen på laget under syntes. Ting jeg ikke ville funnet i Norge, med andre ord vellykkede kjøp, som begge holdt seg innenfor handlegrensa mi. Ang det med handlegrensa – jeg har bestemt meg for å ikke kjøpe noe enkeltplagg som koster mer enn 2000 yen (ca 140kr), med mindre jeg VIRKELIG vil ha det og kan ta meg råd til det. Så langt har jeg holdt meg til denne regelen, og er egentlig fornøyd. På den måten har jeg fått flere plagg, og jeg er storfornøyd med alle.

Da jeg var lei av Ikebukuro ringte jeg Marius, men han skulle ut igjen for å handle tingene han så på i går, og jeg var sliten, så jeg dro rett hjem. Det var nemlig her tidligere nevnte myggstikk kom inn i bildet. De var tilsynelatende mindre enn stikkene jeg hadde fått tidligere, men DET var bare fordi de ikke hadde kommet ordentlig i gang. Noen timer senere var de derimot i gang for fullt, og det ble ubehagelig å gå. Dumme myggen traff leggmuskelen på begge bena, samt knehasen og baksiden av låret på det ene, for å nevne de kjipeste stikkene. Jeg hadde med anti-klø-krem, men den hjalp ikke stort mot opphovningen som gjorde det veldig ubehagelig. Det var faktisk så hovent at området mellom et stikk på leggen og et nederst på baksiden av låret sovnet innimellom mens jeg gikk. Håpløse greier. Glad jeg ikke bor på bondelandet i Japan, når jeg klarer å få så mange stikk midt i den største byen.

Etter å ha hvilt alene på hotellrommet i noen timer kom Marius og Stian tilbake. Begge to hadde kjøpt seg headset og mp3-spiller, og stian hadde kjøpt tegnebrettet vi begge siklet på. Noen har vært flinkere til å spare enn andre. *sukk* Jeg fikk prøvd det, og det var helt fantastisk. Etter å ha sjekket nettbanken fant jeg ut at jeg KAN kjøpe det, men det går av mastercard, og det er litt for dumt å bruke sånne summer av mastercardet. Jeg har ihvertfall noe et nytt lite mål å spare mot – dersom jeg orker. Prisen i Norge er visst 2000kr dyrere.

Ble også fristet til å kjøpe headset etter å ha prøvd Marius sitt nye, men jeg låner allerede hans “gamle” headset som er kjempegodt, så det ville vært bortkastet.

Så, nå sitter jeg her, mens Marius og Stian er på rommet til Stian og Patrick. Tenker jeg skal ringe Marius snart, siden jeg ikke kan legge meg før han er tilbake, da han ikke tok med seg nøkkelen. Mannfolk, altså! :-p

På Yodobashi siklet jeg og Stian på et stort tegnebrett som jeg fikk kjempelyst på, det er en bedre OG større versjon av det jeg har, men kostet 2700kr. Størrelsen tatt i betraktning (A4!!!11) var det ikke så dyrt, ei heller når man ser på prisen i Norge, men man kan vel ikke få alt man ønsker seg. Marius fant et fint headset og en ny MP3-spiller (headsetet brukte bluetooth, så han slipper kabler), og bestemte seg for å fundere på det frem til neste dag, mens han skulle gjøre litt research på nett i mellomtiden. Etter dette tror jeg vil dillet rundt i Akihabara en stund før vi dro tilbake til hotellet.

Etter å ha vært på hotellet i noen timer fikk Marius en ide om at han ville se Shibuya på kvelden, siden det er fint. Jeg og Stian hev oss på nok en gang, så da gikk vi til toget. I Shibuya kjøpte vi oss hvert vårt kakestykk fra Cozy Corner før vi begynte utforskningen. Det viste seg at det ikke var så mye å se på i lengden, bortsett fra japanere i rare klær og mange utlendinger, så vi endte opp på en arkade som hadde mange musikkspill. Her var vi frem til rundt halv tolv, da vi dro tilbake til hotellet, og jeg var knalltrøtt.

Etter å ha brukt endel tusen yen på Yodobashi hadde jeg EGENTLIG tenkt meg til Harajuku, men ville innom Shibuya først, siden de har Tower Records der. Grunnen til at jeg ville på Tower Records er at de var hovedsponsorer av festivalen vi var på, og jeg ville se om de hadde flere t-skjorter, siden den jeg kjøpte viste seg å såvidt være passe. De hadde ikke flere, men jeg endte opp med å titte rundt alikevel.

Etter å ha trålet meg gjennom en god del etasjer av 109-senteret fant jeg en kjempesøt t-skjorte på en butikk som het Spiga. Den var sort med et sort,hvitt og grått rutemønster helt ytterst på ermene og nederst på kanten, og bukseseler(!) som var festet ved rutekanten og gikk i kryss på ryggen. Slike bukseseler uten noe særlig funksjon er veldig populære i Japan nå, så det var morsomt å finne noen til meg selv.

Jeg vandret videre i noen timer, men rundt klokken 19 var jeg utslitt, og bestemte meg for å dra tilbake til hotellet. På hotellet fikk jeg en telefon fra Marius, de hadde misset siste bussen hjem, siden de ikke hadde tenkt på at den gikk så tidlig, så de skulle overnatte os Stian. Dermed la jeg meg alene, og hadde en fin stor seng å rulle rundt i.

Det viste seg fort at Nikko virkelig var en turistfelle, da vi så at bussen som ledet til severdighetene hadde skilting på japansk, koreansk og engelsk. Planen for dagen var å se endel templer, tradisjonelle hager og lignende. Det er egentlig ikke stort å skrive om denne dagen, utover at jeg har sett utskjæringene som er opprinnelsen til de tre apene med “hear no evil, see no evil, speak no evil”, og det var jo litt morsomt.

Etter å ha brukt mange timer i Nikko var vi veldig sultne, og på togturen tilbake konkluderte vi med at det var en god dag for Yakiniku. Thomas og Janne ville heller ha noe annet, så de tuslet til Pepper Lunch, Patrick tuslet hjem, mens Marius, Stian, Tina og jeg dro på Gyu Kaku (Vilde og Kristoffer hadde andre planer, så de var ikke med ut denne dagen). Vi spiste masse nam på Gyu Kaku, og ble mette og gode før vi gikk tilbake til hotellrommet og sluknet.

For å spole litt tilbake, så skaffet vi billetter til denne festivalen for mange uker siden, før vi dro til Japan. Vi ville oppleve en (eller gjerne flere) konserter, og tok kontakt med Kenneth fra Neo Tokyo. Han prøvde å skaffe billetter til festivalen, og til et par andre konserter, men festivalen endte opp med å være det eneste. Storfornøyde med det overførte vi penger til Marius, som han hadde på konto frem til de ble tatt ut i yen og betalt til Kenneth, som var i Japan samtidig.

Tilbake til “nåtiden”. Klokken 09 på morgenen møttes alle i Shibuya, da vi hadde tenkt å ta toget herfra, og vi hadde sovet ganske spredt. Ved nærmere ettertanke var Tokyo Station et bedre valg, så vi dro dit, men benyttet oss først av de ledige coinlockerne vi fant, siden de erfaringsmessig er vanskelige å finne. Fra Tokyo dro vi til Yokohama. Transportmiddelet ble nok en gang Shinkansen, siden railpasset var gyldig i to hele dager til. En kort tur senere var i fremme på Shin-Yokohama (direkte oversatt “Nye Yokohama”, stasjonen som har Shinkansen-stoppested, men også stasjonen nærmest arenaen konserten skulle holdes på), der vi skulle møte Kenneth for å få billettene våre. Etter å ha fått hevet i oss litt mat nærmet avtaletidspunktet seg, og vi trippet på stedet i flokk, mens vi så etter en japaner som så LITT mer kjent ut. Ganske så punktlig kom Kenneth, med kone og barn, og ikke minst – billetter. Marius innså at han måtte ta ut penger, og vi fant heldigvis en postkontor-minibank, som er en av de få minibankene som tar utenlandske kort. Litt flaks må man da ha innimellom. Da penger var hentet fra konto, og betalt til Kenneth, fikk vi billettene våre, samt en beskjed om at vi var i “kiroi” (japansk for “gul”), og at vi tilsynelatende hadde litt spredte plasser.

Vi fulgte skiltene til Yokohama Arena (vi kunne egentlig bare fulgt folkemengden), og så etter hvert at det fantes VELDIG mange køer. Japan har god køkultur, og de er åpenbart da glade i å dele seg opp i mange køer for å gjøre det enkelt. Etter å ha spurt 3-4 funksjonærer fant vi ut hvilken kø vi skulle stå i, og trakk opp antallet utlendinger med noe sånt som 400%. Sola stekte, og vi innså fort at japanerne rundt oss var mer rutinerte konsertgjengere enn oss, da samtlige hadde et smalt, avlangt håndkle rundt nakken, samt vannflasker. Som nordmenn flest i kø forventet vi at vi måtte stå der i endel timer, selv om innslippet skulle ha begynt (det åpnet 10:30, første band skulle starte klokken 12, klokken var ca 10:40 da vi havnet i køen). Heldigvis tok vi feil, og etter kun 5 minutter begynte køen å bevege på seg. Først i rykk og napp, før vi gikk i behagelig gåtempo rundt hele bygget, og ble ledet inn i en veldig stor foaje-ting, full av folk. Vi viste billetter, og fikk en bitteliten blekke i en plastlomme rundt halsen, samt en litt større en i hånda.

Vel inne var vi litt usikre på hvor vi skulle, siden vi ikke helt hadde skjønt plassystemet, så vi lette etter første og beste vei inn til selve arenaen. Etter å ha spurt litt til fant vi ut at det ikke var reserverte plasser, og kunne se at det var MANGE gode plasser ledige. Arenaen hadde sitteplasser, og vi hadde alle intensjoner om å utnytte disse, siden vi skulle tilbringe vel 10 timer der. Så, vi fant oss sitteplasser ca på midten, et lite stykke bak (for å komme så mye nærmere scenen måtte vi hatt ståplasser, da sitteplassene var på tribunen rundt hallen, mens scenen lå på en langside).

Med fine plasser gjenstod kun ventingen. Og vente gjorde vi, i halvannen time, før det første bandet kom på scenen. Det var et band med det flotte navnet “Ogre You Asshole”, noe som fremkalte mye fnising blant nordmennene. De viste seg å være ganske gode, og etter det gikk det slag i slag. Det var ikke alle artistene som falt like mye i smak, men vi fikk da opplevd endel, spesielt da Ben Folds (britisk band) fikk hele salen til å bli med på trestemt koring. Flere timer senere (faktisk halvannen time tidligere enn på planen, siden Manic Street Preachers måtte avlyse) kom AKG på scenen, og DA tok hele arenaen av. De kunne nok ha stått stille på scenen i en time, og folk ville alikevel hyllet dem. De lot dog til å være sympatiske folk, og spilte de aller fleste av de kjente sangene, til vår store glede.

Etter ca halvannen time med intens klapping (Tina hadde blåmerker i hendene neste dag) bestemte vi oss for å droppe det siste bandet som skulle på scenen, for å komme oss til hotellet og sove. Som sagt så gjort, så etter å ha hentet bagasjen vi låste inn i Shibuya dro vi til hotellet vi hadde bodd på tidligere, Prince Hotel Tokyo for å hente ut kofferter og sjekke inn på nytt. Vi fikk samme rom som sist, mens Thomas og Janne havnet på rommet før oss, istedet for rommet etter. Forvirrende! Jeg husker ikke noe særlig etter dette, antar at jeg sovnet ganske fort, siden det hadde blitt begrenset med søvn natta tidligere.

Vel sjekket ut dro vi til Shin-Osaka for siste gang denne turen, for å ta Shinkansen til Nagoya. Marius og jeg hadde sett på den japanske siden til fornøyelsesparken og konkludert med at det var i gangavstand fra “Nagashima”-stasjonen. Det skulle vise seg å være ganske feil. Vi tok lokaltog dit fra Nagoya, og fant ut at stasjonen virkelig var i midten av ingensteds. Det var ingen ordentlig billettluker, kun en Suica-leser med beskjeden “please register your card here” eller noe sånt. Vi ble sjarmert umiddelbart, og bestemte oss for å se videre.

Ved godt mot begynte vi å gå i retning parken, mens vi pekte på landlige ting og tok masse bilder. Utrolig sjarmerende sted! Etter rundt 5 minutter fant Marius ut at han skulle sjekke faktisk avstand fra der vi var til parken. Det viste seg å være 9km, så planen om å gå utgikk. Vi gikk da tilbake til stasjonen, og tok toget til Kuwana, der det skulle gå en buss. Turen dit gikk greit, og vi fant “sporet” der bussen skulle gå fra. Det viste seg å være 40 minutter ventetid, så vi tenkte vi skulle se litt i butikkene i området. Ved nærmere gjennomgang viste det seg at Kuwana var ca like dødt som Nagashima i praksis, så det var fint lite å gjøre der. Etter langt og lenge og lengre enn langt kom bussen vår, og vi trippet spente ombord. Klokken var rundt 14:30, og noe informasjon på nettsidene kunne tyde på at parken stengte klokken 17, og DET er jo ikke akkurat gunstig.

Bussturen foregikk uten noen store begivenheter, og vi kunne snart skimte en ekstremt høy berg-og-dalbane, og skjønte at vi nærmet oss. Etter å ha gått av bussen og navigert oss i retning billettsalget fant vi ut at selve fornøyelsesparken var oppe frem til 19. Oh joy! Vi kjøpte billetter, og stusset veldig på at de kostet 2500 yen istedet for 4000. Jeg ble bekymret for at vi hadde kjøpt feil billett, men det viste seg at billettene gikk ned i pris etter klokken 15. Klokken var 15:10. Lykken smilte åpenbart til oss denne dagen.

Vi småløp inn i parken, med fine blå papirarmbånd på armen som signaliserte at vi hadde free-pass. Timene fløy, og jeg har blant annet tatt verdens lengste, og 3. høyeste berg-og-dalbane, blitt kjørt 90 grader opp og så 90 grader ned på andre siden av en veldig rar karusell-ting, opplevd baklengs loop, opplevd fritt fall i en karusell, og MYE mer.

Klokken 19:03 måtte vi se oss slått av klokken, og tasset ut av parken, storfornøyde med dagen. Det var endel ventetid til neste buss, men det gikk fint. Tilbake på Kuwana stasjon kjøpte guttene seg en kjapp hamburger på Lotteria, før vi gikk på lokaltoget til Nagoya. Rundt klokken 21 var vi på Shinkansen mot Tokyo, og hadde 2 timer på tog foran oss.

I Tokyo ventet en lang jakt på sovested, og etter å ha ringt litt rundt endte jeg og Marius opp på hotellet der vi hadde bodd i fjor, i en Suite i 10. etasje til ca 450kr per pers. Er man trøtt, så er man trøtt. Vi tok med andre ord kvelden på Ark Hotel i Ikebukuro, og satte vekkerklokken til å ringe 07:45 den påfølgende morgenen. Følg med!

Vel fremme på Himeji stasjon fant vi gata vi skulle følge oppover, og gikk i 5-8 minutter før vi kunne skimte parken foran oss. Noen bilder ble tatt, og doturer utført før vi tuslet over en bro og inn i parken. Himeji har et flott hvitt slott, med mye historie som jeg ikke husker. Vi tittet rundt en stund, før jeg fant ut at jeg skulle dra tilbake tidlig for å holde Marius med selskap, ettersom han var litt skuffet over at vi så Himeji uten han (han hadde ikke vært der). Jeg tok Shinkansen tilbake, og den viste seg å ta omtrent like lang tid som rutetoget, siden jeg uansett måtte komme meg fra Shin-Osaka til Osaka.

Tilbake på hotellet hvilte vi litt, før vi fant ut at det hadde vært gøy å se Harry Potter. Det viste seg fort å være vanskelig å finne noen andre kinoer enn den ved hotellet (og den viste kun med dub, ikke med tekst), så vi ga opp kinojakten og så heller etter en arkade som hadde en spesiell type maskin.

Marius har som kjent en iPhone, og denne har et GPS-program. Dette programmet skulle i teorien kunne vise oss veien fra “her” til “der”. Det viste seg dog å være vanskeligere enn først antatt, siden den ikke helt fikk bestemt seg for om vi var “her”, “der borte”, “på andre siden av stasjonen”, eller “sånn ca innenfor en radius på 400m av her”. Etter mye om og men fant vi arkaden, og vi hadde (såklart) vært rett ved den mange ganger. Det var en arkade full av musikkspill, og ALLE maskinene var satt opp til å ha én sang mer per 100yen enn det som er vanlig. Hurra! Her presterte jeg å få en liten fanklubb av japanske jenter som skulle inn i en fotomaskin, siden jeg tok endel vanskelige sanger på en dansemaskin .. i sokkelesten. Mye moro!

Etter halvannen time her var vi begge slitne, og gikk tilbake mot hotellet. Vi var innom Yodobashi en tur, jeg ville ha meg mat, og her fant vi også flere av de andre fra turen. Jeg spiste ramen (nudel-aktig ting) før jeg fant igjen Marius, og vi kjøpte små høyttalere til han (som jeg også skal kjøpe for mamman min). Til slutt dro vi hjem, og jeg sluknet ganske fort.

Rundt 5 minutter senere kom Kristoffer og Vilde, og vi ruslet på frokostjakt. Vi endte på et bakeri, og jeg fant ut at jeg hadde litt dårlig tid om jeg skulle rekke å vekke Marius og få dusjet før klokken ett, så jeg gikk rett til Yodobashi. I denne byen deler Yodobashi lokale med klesbutikken Comme Ca, i tillegg til endel restauranter og et par andre klesbutikker. I fjor fant jeg en knallfin shorts der, så jeg ville gjerne ta nok en titt. Jeg endte opp med en lang hettegenser (til under rumpa) som var sort, med et motiv av Stitch fra Disneys Lilo og Stitch. Vel fornøyd med å ha funnet noe å ha på meg i høst / vinter også tuslet jeg tilbake til hotellrommet for å vekke Marius.

Etter å ha fikset oss gikk vi ned i lobbyen, der alle var på plass innen kort tid. Vi gikk til subwayen, og tok Midosuji-line til Namba, Osakas sentrum. Da vi kom frem til stasjonen fant vi ut at stasjonen har intet mindre enn 30 forskjellige utganger, og ingen av dem pekte mot “Glico-mannen”, som var vår referanse. Da vi ikke ante hvem som var riktig endte vi opp med å gå på måfå i en liten evighet, før vi fant en utgang som ledet til en bro. Vi skulle jo til en bro, så det var lov å håpe at det var den riktige broa, meeeen det var det ikke. Vi fant dog en elv, og broer går som kjent over elver, så det var ikke bare bortkastet. Marius fant frem et kart på iPhonen, og da visste vi også hvilken retning vi skulle følge elva. Etter å ha snirklet oss bortover trange fortau langs elva kom vi endelig frem til broa ved Glico-mannen, som var møtepunktet vårt med Lisa. Glico-mannen er maskoten til mat/godteriprodusenten Glico, og er Osakas store stolthet. Den er veldig synlig, og alle turister (japanske som utenlandske) tar tåpelige bilder av seg selv foran den.

Vi brukte litt tid inne på suvenirbutikken til Glico før klokka nærmet seg 14. Jeg ble litt usikker på akkurat hvor Lisa kom til å møte opp, da butikken hadde sin egen lille Glico-mann på utsiden, men vi kom frem til at den store var mest naturlig. Dermed ventet endel av oss på broa, mens noen hang utenfor butikken. Rundt fem over to kom Lisa løpende og unnskyldte seg – på japansk. Hun hadde med seg ei venninne som var akkurat lite språkforvirret som henne selv, noe som var ganske forvirrende, men veldig underholdende. Japansk, engelsk og norsk kan blandes til noe som endte opp med å kalle marsipansk. Vi stod på broa og snakket med dem en god stund, før de bestemte seg for å vise oss Shinsaibashi, en lang overbygd handlegate. Derfra gikk vi litt på måfå før vi fant ut at alle var sultne, og noen på turen håpet at utvekslingselevene kanskje kunne vise oss noen gode spisesteder i nærheten. Det viste seg dog at de hadde mer lyst på vestlig mat, da japansk mat var hverdagskost, så vi endte på McDonalds. Her klarte jeg å bestille en big mac-meny uten løk og agurk (på japansk!), og fant delvis et bord til fire oppe. Problemet lå i at vi var 11, ikke 4, så vi ble relativt spredt, men alle fikk et sted å sitte til slutt. Det var noen enorme mengder med dressing på min burger, så jeg spiste vel bare halvparten, men ble mett fordet, så det var ikke så ille.

Da vi omsider ble mette var det på tide å se mer. Lisa og venninna ville vise oss litt tilfeldig rundt i Osaka sentrum, og vi gikk vel mest på måfå, selv om de stadig så steder de hadde vært tidligere. Etter å ha hørt mye snakk om at Tennoji var stedet de kjente til, så bestemte vi oss for å ta turen dit. Vi fant veien til Namba sin JR-stasjon (JR er litt som NSB, og er dessverre ikke de som har best linjer i Osaka, men det er kun for deres linjer vårt railpass gjelder, så for å spare penger lette vi etter JR). Det viste seg at JR-stasjonen var rett ved der vi omsider hadde funnet en utgang fra Namba subway-stasjon, så da lærte vi det òg. Kristoffer og Vilde virket ikke så interesserte i å bli med til Osaka, så de tok subwayen tilbake til hotellområdet. Vi var nå 9 stk utlendinger samlet. Etter litt om og men fant vi riktig tog til Tennoji, og turen tok rundt 10 minutter.

Vel fremme i Tennoji forsvant også Thomas, Janne og Patrick, da de ville tilbake til hotellet – gratis (hurra for railpass), så da var det “bare” Marius, Tina, Daniel, Stian, Lisa, Lisavenninne og meg igjen. Det er igrunnen lettere å komme seg rundt når man er litt færre, så det passet greit. Vi gikk rett ut av stasjonen, og tuslet mot skolen til Lisa. Etter å ha gått i ca 5 minutter kom vi til sportsarealene, og vi fikk såvidt sett litt av baseball-klubben på banen. Etter det innså Lisa at det var litt pinlig å bli sett med mange utlendinger, så vi passerte ikke hovedinngangen, men gikk heller i noen små gater rundt skolen. Vi gikk litt frem og tilbake her, før Lisa fristet oss med is, så vi fant en togstasjon og tok toget ett stopp til Tennoji.

På Tennoji skulle vi først spise is på Baskin Robins 31, et sted med veldig veldig god is. Den slo ikke Cold Stone Creamery, men var en ekstremt sterk andreplass. Isen ble fortært, og vi satt der og snakket en stund, før vi fant ut at vi var ganske slitne og ville sikte tilbake. Lisa ville gjerne vise oss en stor Totoro-bamse først, så vi gikk inn på stasjonen, og fant butikken det var snakk om. Bamsen hun siktet til var visst flyttet, men det var mye annet fint der. Rett ved var også en bokhandel, så jeg fikk kjøpt Chii’s Sweet Home (en veldig enkel japansk tegneserie), og ble storfornøyd. Jeg kan klare å lese den, språket er såpass enkelt. \o/

Da alle var ute av bokhandelen gikk vi ned mot sporene, og fant frem til JR Loop Line, en av linjene som passerer Osaka stasjon (der vi bor). Vi tok farvel med Lisa og venninna, fikk klemt endel, og det var gjensidige ønsker om å kose seg masse videre (både med utveksling og ferie) før vi gikk gjennom tog-portene.

På toget til Osaka stasjon fant vi ut at vi ville sjekke om Harry Potter gikk i kveld (med undertekster, ikke dub) på kinoen i nærheten, så vi gikk av toget, og ut mot en utgang vi håpet var riktig. Det ble litt leting, men vi fant frem til Toho Cinema (etter å ha gått rundt hele bygget), og fikk se en oversikt. Det viste seg at denne kinoen KUN viste dubbet versjon, samt at kveldens siste forestilling hadde vært. I morgen må vi med andre ord lete etter en kino som viser den med japanske undertekster og engelsk tale dersom vi skal ha noe håp om å få sett den snart.

Marius og Stian fant en KFC ved kinoen og ville spise der, så etter en misforståelse gikk Tina, Daniel og jeg for å spise et annet sted. Jeg var kjapt innom Yodobashi for å kjøpe såpe, shampoo og balsam (det vi har på hotellet er ikke så bra). Etter det lette vi endel steder, og endte opp med curry i restaurant-etasjen til Yodobashi. Curryen var ganske sterk, og helt grei. Deretter bar det tilbake til hotellrommet, og så bloggskrivingen som resulterer i dette innlegget og nå – natta!

Etter at vi kom tilbake fra Hakone har vi blant annet:

• Besøkt en Izakaya(tradisjonelt drikkested) med Frode og Miina (bekjente fra Oslo som også var i Tokyo nå)
• Kjøpt klær til Marius
• Jeg har shoppet med Miina
• Blitt forsøkt sjekket opp av noen feige japanske gutter. Jeg ser at denne kanskje må utdypes litt. :-p Uansett, jeg satt på en benk sammen med Miina, ved et lite torg i Ebisu (koselig område!). Da vi hadde sittet der en liten stund kom det en gjeng på 4-5 japanske gutter som enten kjørte BMX-type sykkel, eller hadde skateboard, og åpenbart var “tøffinger”. De hadde med seg en utlending også, så de snakket litt gebrokkent engelsk, men mest japansk seg imellom. De satte seg på en benk ved siden av oss, og prøvde å nærme seg litt etter litt uten å ta kontakt direkte. Både jeg og Miina ble etter hvert litt bekymrede, vi var jo tross alt bare to mens de var fem, men ble litt beroliget av at det fortsatt var tidlig, og det var mange i nærheten. Etter rundt 10 minutter med snakking og småbekymring hørte vi at de prøvde å snakke til oss. Det viste seg at en av guttene sa “Where ya from?”. Vi så på hverandre kort før Miina svarte “Noruee” (japansk for Norge). Gutten svarte “Oh, i think dutch”, og så forsvant de. De hadde mao mannet seg opp i rundt 10 minutter for å spørre hvor vi var fra. Liten grunn til bekymring for utlendingsjenter i Tokyo, ser det ut til.
• Spist shabu shabu i Shimbashi (shabu shabu går ut på at man får en bolle med en slags suppe som settes på et stormkjøkken / annen varmekilde, samt ett eller flere brett med rått kjøtt og grønnsaker (separert, såklart). Deretter putter man oppi endel grønnsaker, siden de må koke en stund, og tar etter hvert kjøttet oppi i ca 5-15 sekunder med spisepinnene, og så er det ferdig. Kjøttet er enten kylling, okse eller svin (man kan velge), og skåret i skiver som er omtrent tynnere enn baconet man finner i Norge.) som var veldig godt
• Sett en “life-size”-statue av en robot fra en japansk tegnefilm. Awesome!
• Vært i Japans høyeste bygning i Yokohama
• Sett fantastisk gateteater i Yokohama
• Spist på Outback Steakhouse – igjen
• Tatt Shinkansen (bullett train)
• Sjekket inn på et bittelite hotell i Osaka
• Vært på akvarie
• Spist shabu shabu igjen
• Vært i Kyoto
• Sett et forgylt tempel
• Tatt Shinkansen igjen (i 15 minutter hver vei!)
• Tatt mange bilder
• Kjøpt Stitch-hettegenser (fra Disneys Lilo og Stitch. Japanere elsker den tegnefilmen) sånn at jeg har noe fra Japan i vinter også