iden dette var vår første søndag i Japan var planen å bruke dagen på å dra til Harajuku. På en bro der er det nemlig mange som drar for å kle seg opp i ekstreme klesstiler / kostymer for å vise seg frem. De drar hjemmefra i normale klær, men med en koffert, skifter på toalettene i området, poserer i klærne hele dagen og snakker med andre der, før de skifter tilbake til normale klær og drar hjem. Det viste seg å ikke være så mange som hadde stilt seg opp da vi ankom rundt klokken tolv, så vi bestemte oss for å gå videre gjennom noen store japanske porter (sånne man ser på alle bilder som skal være typiske japan, to store runde stolper med en kantet ting mellom seg på toppen) på vei til et tempel som skulle være i nærheten. På veien dit gikk vi gjennom en frodig skog, noe som var litt rart midt i Tokyo, og det føltes som om minst en tredjedel av alle som var der var utlendinger. Vi begynte å ane at dette var nok et typisk turiststed, men  gikk alikevel videre. Da vi omsider kom frem til tempelet så vi at det var fint, men ikke så spennende. Det ble tatt noen bilder før vi siktet mot utgangen. Ved den ene utgangen var det fem gjerder satt sammen til en femkant, og på disse kunne man henge en trebrikke (som måtte kjøpes for 500 yen) med en bønn til gudene. Det morsomme her var at det på mange av brikkene med amerikansk tekst var ting som “jeg vil bli en bedre kristen” eller lignende, mens denne femkanten var da vitterlig ment for å be til shinto-gudene, hva skjedde da med “du skal ikke ha andre guder enn meg”? Jaja, det var godt ment i det minste, og det er vel alltids tanken som teller, men vi humret godt fordet. Vi passerte nok en gang over broa på vei tilbake, men det hadde kun kommet et par utkledde til, så vi planla å dra tilbake senere. Vi glemte det, men det er detaljer. Marius mente vi burde ta en tur til Omotesando, en eksklusiv gate med et veldig eksklusivt kjøpesenter. På vei dit passerte vi en Levi’s-butikk som kunne vise til 30%-50% rabatt, og da var vi solgt. Marius kjøpte en Levi’s-bukse i Harajuku i fjor som han var veldig fornøyd med, spesielt da det viste seg at den kostet tre ganger så mye i Norge, så her skulle vi inn. Han tuslet fornøyd ut med en bukse og en shorts til den nette sum av 700kr. Fornøyd Marius var fornøyd! Vi siktet oss nok en gang inn på Omotesando, og denne gangen fant vi veien, og begynte å nærme oss kjøpesenteret. iPhone med gps er praktisk i endel tilfeller. Det var noen vanvittige mengder med folk på den ene siden av gaten, så vi gikk på den andre. Lurer fortsatt på om det var noen spesiell grunn, vi klarte ikke å finne noen. Så ikke ut til at de stod i kø til noe, det var bare at ALLE valgte å gå på den ene siden. Rare landet. Uansett, vi fant Omotesando Hills, idet minste utsiden av senteret. Etter å ha lett endel, gått rundt det, og det som er, så fant vi også en inngang. Det var .. eksklusivt. Gucci, Dolce & Gabbana, Armani og mye mer. Jeg tittet litt på noen priser i vinduer, og konkludert med at vesker til 50 000 yen var litt utenfor det jeg hadde tenkt til å bruke. Fint sted for å bare se, ikke røre. Etter å ha sett en stund begynte vi å tusle ut, men innså plutselig at vi hadde mistet halvparten av gruppen. Etter å ha backtracket litt fant vi dem på “scandinavian design store”. Det var i praksis en butikk med møbler man har hos besteforeldrene sine i Norge, og gjerne kan få for en billig penge på finn.no. Her kostet de mangfoldige tusenlapper, og utvalget var dårlig. Jeg vurderte å kjøpe kaninreflekser til vogna til lille niese, men jeg droppet det da jeg så at de atpåtil hadde norsk tekst bakpå, så de var ikke finske eller svenske engang.

Da vi omsider kom oss ut på senteret var det på tide med litt mat. Marius fant frem iPhone, og foreslo som vanlig en McDonalds. Vi prøvde å finne den, men det var lettere sagt en gjort. Vi endte opp på en Subway, og det var helt greit. Vi brukte fire forsøk på å forstå hva en av de ansatte prøvde å si til oss på japansk, det var noe sånt som “dersom dere skal sitte her, gå ned for å se om det er plass først”, sikkert for å forsikre seg om at vi skulle se at ikke alle kunne sitte samlet. Det var jo helt greit for oss, så etter å ha sett nede gikk vi opp i køen igjen, og fikk bestilt oss mat. Etter spising og dopause gikk vi ut igjen, og fant ut at vi skulle dra til Ginza. Som sagt, så gjort. Ginza er et ganske rikmannsstrøk, noe butikker og kaféer bar tydelig preg av. Vi så endel, før vi tenkte at vi skulle slå to fluer i en smekk, og ta et av de andre rikmannsstrøkene samme dag, nemlig Roppongi. Roppongi har visstnok en stor andel turister, barer, og japanske jenter som prøver å få rike utenlandske kjærester. Vi så ingen av delene, men det var nå fin utsikt der. Været var også knall, og vi fant ut at vi var ca 2km fra hotellet vårt (greit å kunne se etter Tokyo Tower), så vi gikk hjem.

Veien hjemover var veldig koselig, mellom små boligstrøk, småbutikker, bakerier og annet. Morsomt å se noe litt mer “ekte” Japan enn de store handlegatene. Etter å ha gått en stund ble jeg dog ganske kvalm, aner ikke hvorfor, men det passet utrolig dårlig. Jeg klarte å holde meg helt greit, og vi endte opp ved kjøpesenteret vi hadde funnet tidligere. Der inne kjøpte jeg meg litt tyggis, og overlot resten av shoppingen til Marius. Etter å ha sittet på utsiden med tyggis en stund følte jeg meg nesten i fin form, og vi gikk videre hjemover. Denne gangen tok vi den korte veien hjem, istedet for å gå rundt hele parken rundt Tokyo Tower. Idet vi var nesten fremme passerte vi forbi tempelet ved hotellet, med medfølgende røkelses-lukt. Røkelse og kvalme går åpenbart ikke så bra sammen, og jeg trodde en liten stund jeg skulle måtte spy i buskene. Det holdt seg heldigvis nede, men jeg var nok ganske blek. Da vi endelig kom frem til hotellet la jeg meg rett ned, og holdt den stillingen i ca 4 timer. I mellomtiden dro Marius ut for å prøve å finne et sted som hadde god massasje sammen med Thomas og Daniel. Rundt klokken 20 følte jeg meg bra nok til å komme meg ut for å få spist noe, så jeg gjorde nettopp det, heelt alene. Jeg antok at alle de andre var ute med Marius, men det viste seg jo å være feil. Jaja. Jeg spiste alene på Pepper Lunch, og det gikk egentlig helt greit. Jeg prøvde å kontakte Marius underveis for å finne ut om han skulle tilbake til hotellet snart, men fikk ikke kontakt, og endte opp med å møte han og de andre 50m fra hotellet. Bedre sent enn aldri!

Etter det gikk vi hvert til vårt, og nå ligger jeg på senga og skriver. Siden denne posten er ferdig tenker jeg jeg skal sove nå, jeg er utrolig trøtt og har hodepine, og da er søvn fint!

God natt!

I dag var en av dagene jeg hadde sett veldig frem til, siden vi skulle til Ikebukuro, området der vi bodde i fjor. Vi møtte opp i lobbyen klokken 11, med godt mot, og gode sko. I dag var alle med igjen, så vi var oddetallsgruppe nok en gang. Frustrerende å måtte telle i tripler istedet for å telle par! Uansett, vi dro til stasjonen, vurderte å spise noe på vei dit, men droppet det da vi ikke fant noe spennende. Thomas fikk også lokalisert en apoteklignende butikk, og lagde et mentalt notat om å gå innom der på vei tilbake for å kjøpe noe for å stilne kløen av et innsektsbitt han hadde fått.

Togturen til Ikebukuro var ganske lang, nok en gang på motsatt side av Yamanote-linjen, så det var 28 minutter. Sultne ankom vi stasjonen, og Marius husket på mirakuløst vis at vi skulle ut østre utgang, ikke vestre (det er helt umulig å finne frem om man først går ut feil, da østre og vestre utgang er på hver sin side av en laaaang rekke høye bygninger som skiller østre og vestre Ikebukuro). Vi gikk mot Sunshine Street, forbi en Jeans Mate som hadde oppe 24t i døgnet (nyttig å kunne kjøpe bukser klokken 4 om natta om man først vil), forbi Sanrio Store (Hello Kitty-butikk), og inn i en stor folkemengde. Sunshine Street er en laaang gågate med masse butikker, som leder frem til Sunshine Building, bygningen som tidligere var Japans høyeste. Vi innså at vi hadde stoppet uten for Denny’s, og tok det som et tegn på at det var der vi burde ta dagens frokost. Maten vi endte opp med var nok nærmere frokost enn lunch, men det var ingen som klagde fordet. Denny’s er en av mange familierestauranter i Japan, forresten.

Etter å ha sittet i “ventehjørnet” med noen menyer på deling i fem minutter ble vi geleidet inn i ett av hjørnene i lokalet, der det var plass til alle. Da vi hadde satt oss kom en mann vi tror var daglig leder og fortalte oss at dagens / ukens (usikker) spesialitet var god, så vi skulle såklart bestille en slik alle sammen. Vi småflirte litt nervøst, og han spradet videre rundt i lokalet. Da nevnte spesialitet ikke fristet så veldig endte jeg opp med en slags karbonade-ting med potetbåter, mais og noe grønt. Tror det var spinat, men vet ikke, da jeg er skeptiske til ting som ligner på salat, men er varmet opp slik at de blir slappe. Maten kom på bordet relativt fort, og den velkjente tausheten bredte seg mens vi fornøyde fikk spise med kniv og gaffel. En slik luksus er sjelden i Japan.

Da mesteparten av maten var borte fra tallerknene gikk vi bort til kassa for å betale. Det viste seg at damen helst så at vi betalte samlet, så Marius la ut, mens resten begynte å telle opp mynter og sedler for å betale tilbake. På utsiden hadde vi en runde der alle fortalte hva de skulle betale, ga penger til Marius, og fikk igjen veksel. Enda godt han har spilt mye på arkademaskiner og har masse mynter. Vi avtalte å møtes utenfor Denny’s om en time, og ble deretter spredt. Jeg tok med meg Tina til Sunshine City, et fantastisk kjøpesenter som ligger under Sunshine Building. Her fant hun seg endelig nye sko, noe hun hadde hatt lyst på en stund, og muligens noen klær, men jeg husker ikke helt. De hadde ihvertfall mye fint, og jeg fant igjen butikken jeg såvidt hadde rukket å se på i fjor. En time på et sånt sted flyr fort, og 20 minutter før møtetid fant vi ut at vi burde prøve å finne veien ut igjen, noe som var lettere sagt enn gjort. Etter å ha prøvd et par forskjellige utganger uten videre hell endte vi opp med å spørre ei søt dame som satt i informasjonsdisken. Hun hadde rosa uniform, og rosa hatt. Japanerne liker uniformer, åpenbart. Damen kunne fortelle oss veien, så etter å ha gått gjennom nesten hele senteret kom vi ut på riktig sted.

Vi ankom møtestedet i tide, der kun Marius og Stian glimret med sitt fravær. Fem minutter senere prøvde jeg å ringe Marius, der jeg kom til en japansk telefonsvarer etter fire ring, det var lite hjelpsomt. Etter det ringte jeg Stian, han svarte, selv om det omtrent var umulig å høre hva han sa. De var ihvertfall på vei ut, så vi var fornøyde. Enda fem minutter senere var de også på plass, og det viste seg at de fleste hadde lyst til å se mer i Ikebukuro. Dermed avtalte vi å møtes ved samme sted, men om to timer. Hurra! Denne gangen ble Thomas med meg, siden Janne og Tina skulle se på tegneserier han ikke var interessert i. Thomas fikk gleden av å være eneste gutt i mang en jentebutikk, og jeg holdt NESTEN på å kjøpe en rosa veske til 70kr før jeg innså at jeg ikke kommer til å bruke den i Norge. Kjedelig at supersøte ting er så mye mer akseptert her enn de er i Norge, jeg tror jeg hadde endt opp med å bli veldig dollete av å bo her, det er sååå mye søtt og fint. Det jeg til slutt kjøpte var en stor hårstrikk som var en slags kremhvit (tror jeg, nesten hvit, men ikke helt), med sort kant, og samlinger med perler på fem forskjellige steder. Den passet perfekt til den nye toppen! Jeg kjøpte også en søt hårstrikk med en kremhvit sløyfe, men den måtte vente på hånda, siden den andre strikken var i håret.

Midt i senteret var det plutselig et tradisjonelt japansk band som spilte, de hadde shamisen, en fløyteaktig ting, noe som så ut som tradisjonelle trommer, og sikkert noe annet. Vi så på litt, og Thomas rakk å ta ett bilde før en vakt – svært hyggelig – fortalte at det ikke var lov. Skuffende mye bildeforbud i dette landet. Etter å ha sett på mye rart, samt sukket tungt over at jeg ikke har råd til å kjøpe alt jeg vil ha gikk vi ut igjen for å møte gjengen. Denne gangen var alle der i tide, om jeg husker rett, og vi fant ut at vi var så godt som ferdige med individuell shopping for i dag. På planen nå stod Cold Stone Creamery, et iskremsted uten sidestykke. Jeg ledet vei, da jeg husket å ha passert det på Sunshine City tidligere. Etter litt leting fant vi frem, og stilte oss bakerst i en laang kø. Køen var faktisk så lang at bakre seksjon måtte flyttes til andre siden av gangen for å ikke hindre fremkommeligheten. Det er så god køkultur her at denne oppdelingen gikk overraskende bra. Vi fikk store menyer utdelt av ei jente som var utrolig lav, og begynte å prøve å bestemme oss for hva vi skulle ta. Man må bestemme type, størrelse, og om man vil ha det i kopp, vanlig iskjeks, iskjeks formet som en skål, eller de to sistnevnte alternativene dyppet i sjokolade. Jeg valgte Blushing Mango Dream (ブラシング　マンゴ　ドリム), og iskjeks dyppet i sjokolade, i størrelse “love it” (valgene var “like it”, “love it”, “gotta have it”).

Da vi nærmet oss isdisken kom tidligere nevnte lave jente bort til oss og noterte ned bestillingene våre på lapper, som hun ga tilbake til oss. Helt fremme ved disken samlet de som jobbet bak disken inn lappene, og begynte å lage isen. For hver is sa de navnet på den, samt størrelse, og den som skulle ha gitte is kom frem og fikk se på isen bli laget. Sånn det foregår er at de velger en base-is, som de tar noen kuler av, avhengig av hvilken størrelse du har valgt. Deretter legger de den på en iskald metallplate, og tilsetter f.eks. frukt, saus, kake, eller hva nå enn som hører til den isen du har valgt, og hakker og blander det hele. Til slutt plasseres det i beholderen du valgte (kjeksen lages for øvrig bak disken), og du får den i hånda og blir vist til kassen. En artig ting her er at de ansatte synger en sang dersom de enten får tips, eller noen bestiller største størrelse. Da både Marius og Patrick skulle ha største størrelse fikk vi høre to sanger, på melodier fra kjente disney-sanger, men som handlet om hvilken is de hadde bestilt. Noen ting må bare oppleves!

Etter hvert som vi hadde fått og betalt for isen vår gikk vi og satte oss i det lille sitteområdet de hadde. Det ble nok en gaijin invasion, og en ny runde med nysgjerrige blikk, men jeg TROR ingen forlot stedet fordi de ble redde denne gangen. Vi spiste og spiste og spiste (mmm, mye is), og endte opp med å bli veldig mette. Da sistemann omsider var ferdig bar turen opp mot toppen av Sunshine Building. Her måtte vi først stå i kø til en heis, når den kom viste den seg å ha plass til 30stk. Tallene som vanligvis viser antall etasjer stod her representert som 1 – 2 – 3 – 4 ——- 48 – 49 – 50 og resten av tallene normalt opp til 60. Det var rett og slett bare noen streker mellom 4 og 45, og turen gikk så fort at det føltes som maks 10 etasjer. På vei ned senere fikk vi vite akkurat HVOR fort den hadde gått, 600m/s. Her oppe var det på tide å kjøpe billetter til observatoriet, og Marius var snill nok til å spandere min. Utsikten var fantastisk, vi kunne se mye av Tokyo, selv om det dessverre var litt tåkete. Det ga alikevel en stilig og drømmeaktig effekt, siden bygningene lengst vekk såvidt var synlige som noen lysegrå-lilla silhuetter. Det var også en utstilling med masse tegninger fra en kjent animert serie, men det er ikke en serie jeg var interessert i, så jeg så ikke så mye på det.

Vi fant en trapp som ledet opp til en dør, der alt jeg kunne tolke var “inngang”, så vi konkluderte med at det måtte være veien opp mot taket. Da døra var åpen og ingen stod der for å stoppe oss bestemte vi oss for å satse på at det var greit, for å eventuelt bruke vårt gaijin pass (internhumor som spiller på det at vi som dumme utlendinger ikke kan forstå det når noe ikke er lov dersom skiltene ikke står på engelsk). Det viste seg at vi hadde rett, det var døra mot taket, og det var atpåtil lov å gå der. Det føltes dog litt som et fengels, da det var gjerder overalt, sikkert for å forhindre at noen skulle klare å komme seg utenfor sperringene og kunne hoppe ned. Det var ca 2-3 meter med tak mellom oss og kanten, og det var kanskje like greit. Etter å ha speidet utover Tokyo en stund gikk vi ned igjen, og siden alle egentlig var ganske slitne nå, så dro vi ned.

På denne heisturen hadde de et speedometer som hele tiden viste hastigheten. Tallet steg og steg helt til det nådde 600m/s, der ble det stabilt helt til heisen sakket av og stoppet helt ved etasjen der vi skulle gå av. Vi kom ut rett ved en butikk med søtt dill, og jentene på turen forsvant fort inn i den, til guttenes fortvilelse. Vi kom ut en etter en, selv om Janne til slutt måtte hentes av Thomas, for da ville vi gå videre. Vi var som sagt ganske slitne, men ville gjerne innom et supermarked, og Marius og jeg kunne huske ett fra forrige tur, men den konkrete beliggenheten var det litt verre med. Etter å ha surret rundt i området en liten stund gikk jeg inn på hotellet vi hadde bodd på i fjor for å spørre om veien. Damen kopierte opp et kart til meg (!) og tegnet opp ruten fra hotellet til supermarkedet. Det viste seg at vi hadde vært kun 50m fra det på et tidligere tidspunkt, men vi fant det da i det minste til slutt. Her handlet de fleste endel, da man fort innser at det er billigere å spise frokost / kveldsmat på hotellrommet enn ute. Vi har jo også kjøleskap her, så varer som må holdes kaldt er ingen hindring. Etter å ha handlet oss gjennom begge etasjene gikk vi tilbake til togstasjonen og satte oss på toget hjem. Marius sovnet (dessverre ikke PÅ noen), og jeg ble stirret ned av en liten gjeng med jenter.

Da vi hadde gått av toget på Hamamatsucho station gikk Thomas bort til den apotek-lignende tingen. Både han og Daniel (de sover på forskjellige rom) hadde prestert å få insektsbitt av et eller annet slag, som ga hissige røde merker som visstnok klødde ekstremt mye, og begge mente de hadde fått det om natta. Thomas fant en krem som skulle gjøre nytten (den hadde en fin illustrasjon av et slemt innsekt og et sårt bitt), så vi tuslet mot hotellet. Marius ble såklart distrahert av Starbucks, og måtte nok en gang ta en Iced Chai Tea Latte (størrelse størst).

Jeg tror jeg har nevnt tidligere at vi bor rett ved et stort tempel – i dag skulle det vise seg å være mer interessant enn tidligere, da det var en festival der. Mange folk i tradisjonell bekledning, mye lys, og generelt sett tradisjonelle saker. De fleste bestemte seg for å dra tilbake dit etter å ha lagt igjen dagens fangst på rommet, men jeg merket selv at jeg var for sliten til det. Vi fikk også sett at Tokyo Tower hadde stilige farger denne dagen, da de hadde slukket de vanlige lysene, men beholdt 4-5 lys på hver kant med 20 (?) meters avstand i høyden, som hadde forskjellig farge. Det gikk fra blåaktig til turkist til grønt til gult til rosa, og var veldig pent. Vi fikk sett det ut fra vinduet vårt på hotellrommet også! Så gikk jeg til sengs mens jeg spilte litt DS (Professor Layton and the curious village) mens de andre tok bilder av festivalen.

Jeg benyttet sjansen til å dra med meg Marius ned til Jeans Mate, en butikk som selger – drumroll – JEANS! Og skjorter og shortser, og Marius trengte igrunnen alt det. Vi endte opp med å finne en fin mørkegrønn shorts, samt tre par lave sokker. Etter det ville jeg se litt rundt alene, så jeg gjorde nettopp det. Fant en søt butikk som het Elleme, og kjøpte en topp på salg der. Den er hvit, med en slags type forsiktige puff-ermer, og ca én cm med sort stoff som stikker ut under det hvite ved ermene og helt nederst. Den har også en strikk nesten nederst, sånn at den lager et bittelite skjørt. Veldig søt, og veldig billig. Fornøyd med kjøpet tuslet jeg i retning stasjonen og møtestedet, for å sørge for å komme i tide. Det var utrolig mye fint / rart / sært å se på i butikkene på vei oppover, og det skulle mye viljestyrke til for å ikke kjøpe noe der, men jeg klarte nå å holde meg. Da jeg endelig var ved møtestedet (5 min for tidlig) fant jeg kun Daniel, ingen av de andre var ferdige enda. Litt etter litt dukket resten opp, og vi snakket litt om hva vi skulle gjøre videre. Det var litt uvisst når Mita og Romi måtte dra, men etter noen telefonsamtaler kom vi frem til at de ihvertfall kom til å rekke å se Shibuya også. På impuls bestemte vi oss for at DETTE var dagen da vi skulle ta den fine gåturen fra Harajuku til Shibuya. Jeg og Marius hadde gått strekningen tidligere, og visste at det ikke var så langt. Etter å ha gått i ca 5 minutter passerte vi en park der mye av handlingen i en japansk dramaserie jeg og Stian har sett foregår, det var litt gøy, da det å finne det stedet stod på planen. Vi skal tilbake senere for å undersøke nærmere!

Spaserturen tok nok ca et kvarter, men plutselig merket vi at det ble tettere mellom butikkene (og folkene!), og vi var nesten ved målet. Hele planen vår for Shibuya bestod i å vise jentene den gigantiske fotgjengerovergangen, som visstnok er verdens største. Det er fotgjengerfelt på kryss og tvers, og hver gang det er grønt lys går sikkert 1000 mennesker over gata samtidig. Et stilig, men litt bissart syn. De fikk også se Haciko-statuen vi hadde sett tidligere i uka, og den ble nok en gang møtetidspunktet der vi alle skulle samles en time senere. Janne, Tina, Mita, Romi og jeg siktet oss inn på 109-senteret, siden Janne ville ha en veske, og alle vi andre ville se mer der. Inne på senteret var det helt fullstendig kaos, da de har et femdagers-salg. Det sier seg kanskje selv at det blir mye folk når det er salg på et gigantisk kjøpesenter i den mest trendy delen av Japan. Det stod til enhver tid minst ei jente fra hver butikk utenfor og annonserte hvilke tilbud de hadde, med ekstremt høye og nasale stemmer. Skjønner ikke at de orker! I dette kaoset fikk jentene en telefon fra mødrene sine, det viste seg at de måtte være ved Tokyo stasjon om ca en time, og da fungerte det avtalte møtetidspunktet vårt med resten av gruppa dårlig. Her kommer delen om å være nøkkelpasser inn, da vi hadde glemt igjen en haug med poser i Akihabara, som ligger på andre siden av fine Yamanote-linjen, men hendig nok rett ved Tokyo stasjon. Jeg bestemte meg for å ta på meg å følge jentene tilbake, etter å ha hentet tingene våre i Akiba.

Vi tittet rundt i ca 20 minutter til før vi måtte dra, og rakk å se noen helt fantastisk nydelige hundevalper og kattunger i en dyrebutikk. Det tok kort tid å komme seg på riktig tog, men selve togturen var litt langdryg. Vi var som nevnt på “feil” side av Yamanote-linjen, en toglinje som går i en ellipse gjennom de mest sentrale stasjonene i Tokyo, og var omtrent så langt unna Akiba man kan komme. Drøye 25 minutter senere ankom vi Akiba, og jeg ble brått usikker på hvilken utgang som var nærmest skapene. Jeg sjansen på en, og det viste seg å ikke akkurat være den som var nærmest, men vi fant nå frem. Det er noen ulemper med at flere stasjoner har opp mot 8 forskjellige utganger. Tingene lå i skapet som de skulle, så nå fikk jeg bære på mange poser. Vi stresset tilbake til stasjonen for å rekke første tog mot Tokyo (kun et par minutters togtur), siden avgangstiden til toget de måtte rekke nærmet seg. En kort forklaring angående det å rekke en avgangstid – lokale tog i Tokyo går ca annethvert minutt, så det er ikke noe poeng i å planlegge hvilket tog man skal ta. Grunnen til at jentene måtte planlegge var at de hadde hotell ved Narita flyplass, siden de skulle fly hjem morgenen etter. Togturen dit tar ca halvannen time, og såvidt jeg forstod går toget kun hver halvtime, og de hadde noe de ville rekke på hotellet, samt at mødrene deres ventet på sporet. Nok om det. Vi hoppet på første tog mot Tokyo, og var fremme noen få minutter senere. Så gikk vi fort i retning toget mot Narita, og så klokken tikke nærmere og nærmere avgangstidspunktet. Fem minutter før toget skulle gå var vi endelig nede på riktig spor, der mødrene ventet, og alle som skulle dra gikk inn på toget som allerede hadde kommet.

Vel fornøyd med at de var kommet seg trygt frem, og at jeg ikke hadde trengt å “bippe” meg ut av stasjonen gikk jeg tilbake til toget, og siktet mot Akiba igjen, siden en kjapp telefonsamtale med Marius hadde avslørt at folket var ferdig med Shibuya, og skulle ta ekspresstoget mot Akihabara. Jeg tuslet rundt alene i ca tyve minutter før toget deres kom inn på stasjonen, og vi dro sammen tilbake til hotellet, relativt slitne.

På vei mot hotellet slo sulten inn, og middagen ble McDonalds. Nok en runde med Gaijin Invasion (gaijin er kort for gaikokujin, og er slang for utlending, et ord man hører mye som utlending i Japan), og vi fant nok plasser til alle 8 i underetasjen. Stakkars japanerne som blir litt forferdet idet 9 store skumle utlendinger skal sette seg ned for å spise. Etter å ha fortært burgerene våre (som for øvrig smaker mye bedre enn i Norge, jeg tror de har forstått at man kan krydre burgeren i Japan) bar det rett til hotellet. Siden vi er sånn en gjeng med nettavhengige nerder ble det nok en tur på trippelrommet for å få billig nettilgang. Jeg okkuperte fotenden av Daniel i noen timer mens jeg skrev første del av denne blogposten. Litt før midnatt kastet jeg inn det virtuelle håndkleet, og ville legge meg. Marius gikk litt motvillig med på det, men vi gikk tilbake til rommet og sluknet fort.

På planen for denne dagen stod enkelt og greit “Mita” (kort for Marita, ei venninne fra Oslo). Hun var i Tokyo sammen med venninna si, og deres mødre, og dette ville være den eneste dagen vi hadde mulighet til å møtes. Vi stod opp til vanlig tid, og møttes i lobbyen klokken 11. Det litt vage tidspunktet vi hadde å gå etter var “klokken 12 ved Tokyo station”, så vi dro dit etter en enkel frokost på Yoshinoya. Marius bestemte seg for å ringe henne for å få en statusrappor klokken 12, det viste seg at de FORTSATT holdt på å sminke seg, og hotellet deres lå halvannen time reisevei fra Tokyo, så 12 virket brått litt urealistisk. Vi konkluderte med at Akihabara (hendig nok) var det nærmeste stedet der vi kunne drøye i noen timer, så vi tok NOK en tur til godeste Akiba. Vi ble møtt av den vanlige gjengen søte maids som ville gi oss kart til nærmeste maid-café, samt en salig blanding av moteriktige gutter som lot som om de passet inn, litt mindre moteriktige jenter, og folk som helt åpenbart var nerder. Da vi er en stor gjeng med litt forskjellige interesser fant vi ut at vi skulle splitte opp, og møtes igjen om en time ved stasjonen. Jeg gikk inn på Yodobashi, da jeg føler det skal en god del timer til før man blir lei av den butikken. Jeg så litt på bøker og musikk sammen med Marius og noen andre, men fant ut at jeg skulle utforske lekeavdelingen litt, siden jeg har noen nydelige tantebarn som venter hjemme i Norge. Jeg fant Sylvanian Family, et sett med søte figurer med velour-aktig trekk som jeg husker fra da jeg var liten, samt dyrefigurer laget i litt hard plast som forestiller en mengde forskjellige dyr. Det var dog ingen av dem som hadde åpen munn (en viss liten nevø liker det når dyrene brøler / lager lyder), så jeg kjøpte ikke noe. Etter å ha dillet litt videre, og holdt meg hardt i skinnet for å ikke bruke penger på tull, så hadde det gått en time, og det var på tide å møte resten av folka.

Da alle nok en gang var samlet bestemte vi oss for å gå på jakt etter en butikk jeg og Marius hadde besøkt året før. Denne butikken hadde utrolig mye telefonanheng, klistremerker og annet av populære internett-greier, så vi ville gjerne se den igjen. Det oppsto visse problemer med å finne frem, da vi knapt husket noe av hvor det lå, utover at “det var en sånn skrå handicap ting der, sånn at man kunne rulle inn”, og det hjelper ikke stort. Marius fikk alikevel rett med sin fantastiske retningssans, og plutselig var vi utenfor butikken. Dessverre hadde den nå blitt en nisje-butikk for ETT spill, noe som gjorde at det ikke var så spennende for andre enn Marius og Stian, som er fan av dette spillet. Vi fikk uansett utforsket bakgatene i Akiba, og slått ihjel tid. Det var rundt dette tidspunktet at Mita ringte igjen, de var nå i Akiba, ved en butikk som solgte søte greier (stor overraskelse der). Etter noen runder med klemming og snakking og oppdatering av hva man hadde gjort innså vi at de har hatt en ganske annerledes ferie enn oss. Det kan ha noe med å gjøre at de har vært fire hunkjønn på tur, med oppmerksomheten det medfører i et land der en høyde over 1.55m er høyt, og hårfarge utover sort / mørkebrunt er ganske spesielt.

Uansett måtte vi nå gjøre vårt for å sørge for at Mita og Romi rakk å oppleve noe av Japan før de måtte til Norge. De hadde et stort ønske om å dra på maid-kafé, og det passet oss egentlig ganske bra. I Japan er maid-kafé-konseptet litt spesielt, det går i praksis ut på at man besøker en kafé som er søtt innredet, bestiller mat / dessert (til en relativt stiv pris) av ei søt jente kledd i en maid-uniform, og de verter godt opp. Før mitt første japanbesøk trodde jeg disse kaféene var forbeholdt sosialt ubekvemme nerder som brukte det som en sjanse til å få kontakt med jenter, men det viste seg å være veldig feil. Det var mange par her, jenter som dro alene, og grupper som våre, som ville observere fenomenet. Det kan hende det har vært noe annet tidligere, men nå er det i hovedsak en litt særegen kafésjanger, med mer service og mer søthet enn man får andre steder. Etter å ha spist is, drukket kaffe, eller spist omelett (vi tok oss kun råd til én rett hver), dro vi videre. Mita ville se etter en maidkjole til seg selv, så vi dro til det eneste stedet vi kjente til som selger sånt – Donki. Hun fant en søt kjole, og Marius og Stian fikk spilt mer musikkspill i arkaden i toppetasjen. Donki har forresten UTROLIG mye rart, jeg brukte litt tid på å gå gjennom alle etasjene sammen med Janne og Tina, de hadde mye rare kostymer, håndklær, badetøy, sko, sminke, hårprodukter, linser, vaskeutstyr, bøtter, og mye annet halvtilfeldig. Jeg fant noe som så ut til å være en eyeliner med tynn nok pensel, og holder på å prøve den nå.

Vi tuslet så til toppetasjen, og begynte den tunge jobben med å samle alle 10 (Kristoffer tok seg en “fridag” for å slappe av på hotellet). Det viser seg å være ganske vanskelig å få så mange mennesker til å vente på hverandre, da det er veldig lett å tenke “jeg kan bare .. mens jeg venter”, og brått er man i en ond sirkel. På et eller annet tidspunkt var vi uansett samlet, og marsjerte ut i en lang rekke. Fortsatt mette etter is/kaffe/omelett tuslet vi forbi crêpe-utsalget på utsiden, og mot stasjonen. Vi hadde nemlig funnet ut at Mita og Romi ikke hadde sett hverken Harajuku eller Shibuya, de to store motestedene i Japan, og DET var ganske skandaløst, siden de elsker å shoppe. Så, vi fant ut at vi måtte bistå der, og satte oss på toget mot Harajuku. Dvs, vi satte oss på toget mot Shinjuku, med planer om å bytte linje der, til et tog som gikk til Harajuku. Dette var en veldig god plan, selv om vi “mistet” Mita og Tina på platformen i Shinjuku litt, da de ikke rakk å gå på toget. Det kom dog et tog 2 minutter senere, så de kom frem i god behold. Vi gikk nå ut av stasjonen, etter å ha tuslet i en hel evighet mot riktig utgang. Etter at Janne og Tina hadde fått litt tid til å kose seg inne på en Tamagotchi-butikk konkluderte vi nok en gang med at det var på tide å splitte opp, for å møtes igjen senere.

På dette tidspunktet er det sent i Japan, og Marte må sove. Denne posten står offisielt som “TO BE CONTINUED”, så stay tuned!

Jeg har brukt liitt mer penger enn jeg burde så langt, så det var nå på tide med en spare-dag. Marius og Stian skulle stå i kø for å kjøpe et helt nytt spill i Akihabara, og stod derfor opp grusomt tidlig. Mens Marius brukte tid på å tusle rundt på rommet og samle sammen sakene sine, snorket jeg fornøyd videre, siden klokken kun var rundt 09. Jeg snorket faktisk videre helt til klokken 11:45, da en noe forfjamset vaskedame banket på døra og ringte på, og gjerne ville vaske rommet. På en salig blanding av norsk, engelsk og japansk fikk jeg mer eller mindre høflig avvist henne, og bedt henne om å komme tilbake senere om det passet bedre. Jeg innså ca nå at jeg litt løst hadde avtalt å måte Tina og de andre i lobbyen klokken 12, men tenkte at det var for sent for det uansett, så jeg tok meg litt god tid til å kle på meg og dille meg opp på badet. Ti over tolv fikk jeg mail fra Tina, de hadde enda ikke dratt, så jeg løp ned i resepsjonen, der Tina, Patrick, Daniel og Kristoffer ventet. Der konkluderte vi med at det var kjedelig å vente mer på Thomas og Janne (selv om det viste seg at de kun var 5 min etter oss), og dro av gårde.

Vi siktet mot Akihabara (nok en gang), og spiste frokost på KFC. Fritert kylling er kanskje ikke verdens sunneste frokost, men det var nå ganske godt fordet. Etter dette ville Patrick inn på Gamers, en butikk som har .. vel, spill, manga, anime, figurer og mye annet rart. Vi brukte nok rundt 2 timer der, og etter hvert kom også Thomas og Janne dit (etter min fantastiske guiding (:P)). Når vi omsider kom oss ut derfra hadde jeg egentlig fått nok, og ville tilbake til hotellet – men jeg hadde vært lur nok til å fortelle de andre om en fantastisk butikk ved navn Cospa, og bestemte meg derfor for å guide gjengen dit først, før jeg dro tilbake. Jeg overrasket meg selv (og muligens også de andre) stort da jeg faktisk fant butikken igjen, siden den ligger i andre etasje, med inngang i en sidegate, og kun med et veldig diskré skilt. For å komme seg til trappen måtte vi passere mange gacha-pons, dvs maskiner med plastballer som inneholder NOE, der NOE kan være telefon-anheng, små figurer, ting til å ha på nøkkelknippet osv. Alle som har vært i Japan / sett bilder av mange japanere vet at dette er noe som står sterkt i kulturen, og det er viktig at telefonen klirrer når man løfter på den. Jentene i gruppa brukte dermed en stund på å lage lyder som “aww”, “ååååh” og “iiiih” mens vi valgte ut det søteste av det søteste. (jeg har en liten kylling på min telefon, jeg klarte å begrense meg ganske bra). Etter nok raiding av maskinene var det på tide å trippe opp trappa, og inn på en liten, men ganske så full butikk. Mye t-skjorter, olabukser (!) og annet med motiver fra anime og manga, mange figurer, effekter, og mye annet gøy. De fleste fant noe der, så vi brukte en liten stund, før vi endelig kom oss ut, noen av oss enda fattigere enn de var da de kom inn.

På vei til togstasjonen “mistet” vi Tina, Patrick og Kristoffer, da de ble distrahert av en gigantisk manga-butikk … nok en gang. Jeg dro tilbake til hotellet sammen med Thomas og Janne, mens Daniel skulle søke kleslykken i Shibuya. Vel fremme på Hamamatsucho stasjon bestemte jeg og ThomasJanne oss for å prøve å lete etter et supermarked. Vi fant utrolig mange convenience-stores, (”konbini”) deriblant to Lawson-butikker der man kan kjøpe billetter, enda en Pepper Lunch, men ingen supermarkeder. Vi var alikevel fornøyde med dagens nye oppdagelser, og tuslet tilbake til hotellet, der jeg motet meg opp til å spørre om veien til supermarkedet. (supamaketo, ikke supamake, fant jeg ut, Janne hadde rett!) Vi fikk et fint kart, da han eldste av de to i informasjonen endelig husket hvor det lå et supermarked. Det så ut til å være ganske nærme – på papiret. Det viste seg at parken rundt Tokyo Tower (supermarkedet skulle ligge på andre siden av den parken) er utrolig stor, så gåturen dit tok vel rundt 20 minutter. Det viste seg å være et relativt lite supermarked, men hadde alikevel mye av det vi trengte. (Stort behov for deospray til sko, litt mindre stort behov, men mye større lyst på Qoo Orange 1.5l) Med loff, ost og skinke i posen (samt litt snop og annet) tok vi fatt på hjemturen. Thomas og jeg hadde sett på kartet før vi dro (kartet lå såklart igjen på hotellrommet), og mente at det ikke kunne være så mye lenger å gå den andre veien rundt tilbake. Vi tok feil. Rundt en halvtime senere ankom vi hotellet, etter en rekke småspydige kommentarer fra Marius, og med en litt mindre selvsikkerhet når det gjaldt kartkunnskaper. Siden jeg hadde låst inne nøkkelen (for andre gang, atpåtil), forventet jeg å måtte få med meg en søt liten hotellansatt opp for å få låst opp rommet. Der tok jeg feil, de hadde faktisk hentet nøkkelen mens jeg var ute, siden jeg nevnte at jeg hadde låst den inne da vi dro ut. Makan til service.

Vi snakket litt med de andre som hadde vært med ut, og ble enige om at mat på vår lokale Pepper Lunch var en god plan. Resten av gjengen ble kontaktet, og vi dro på fellesutflukt til Pepper Lunch. Det viste seg å være en større variant enn den i Akiba, noe som lovet godt for oss, siden vi er 9 stykker. Jeg prøvde å bestille det vi hadde spist i fjor, men det viste seg å være kjøttfarse i terninger, ikke biff i terninger. Kjøttfarse som atpåtil var rå inni til slutt, siden jeg satt under en AC som kjølte ned plata for fort. Jeg trenger kanskje ikke si at det gikk mest i mais, ris og bønnespirer for min del under det måltidet. Jeg er nå en erfaring rikere, og vet at jeg skal være SIKKER på at det er biff jeg bestiller neste gang jeg er der, og at noen måltider er billige med god grunn. Gode og mette gikk vi tilbake til hotellet, og tok en veldig tidlig kveld (ca 20:30).

Denne dagen er det ingen bilder, siden dumme Marius hadde kameraet på rommet.

I dag var det på tide å komme seg litt vekk fra elektronikken og neonlysene, og til det litt mer tradisjonelle Japan. Turen bar mot Asakusa, området der Sensoji-templet ligger. Tempelet er stort, rødt, og for tiden dekket av plast. Den siste delen var litt skuffende, men jeg har i det minste sett det før. Det som tar opp mer oppmerksomhet enn selve tempelet er dog gaten som leder frem mot det. Det er tettpakket med boder på begge sider av en lang vei, og i riktig turistfellestil kan man kjøpe “ekte japanske” ting, som kimonoer (gjerne med Hello Kitty-motiv), tradisjonelle skoplagg, vifter, japanske søtsaker og annet. Prisene vitnet om at de tjener godt på de turistene som ikke har sett noe særlig annet av Japan, og var desperate etter suvenirer. Kjøpte ingenting her, men mye gøy å se på. Mye turister der, så vi følte oss ikke så veldig unike lenger. Ved siden av tempelet er det en veldig søt park, med en elv med koi-fisker, noen små “shrines”, små statuer og annet.

I mangel av ekte tempel, her er porten som ledet frem mot tempelet. Ganske tøff den óg, synes jeg.

Bilde av porten foran tempelet

Etter ville vi – i ekte turiststil – oppleve Tokyo fra en elvebåt, og samtidig komme oss ut til Odaiba. (Fun fact: Odaiba er en kunstig øy laget av søppel) Vi fant “water bus”-stasjonen, og fikk kjøpt oss billetter ved hjelp av et par veldig hyggelige ansatte. Deretter kom endel venting langs elvebredden, før båten vår kom. Den het så mye som “ヨア　タウン”, “Your Town”. Grunnen til navnet forblir ukjent, de hadde en annen båt som het “our town”. Jaja. Uansett, på båten hørte vi ei japansk jente skravle leeenge i en mikrofon, mens hun forklarte alt om bygningene vi seilte forbi osv. Hun snakket så fort at hun måtte ta pauser og unnskylde seg, siden hun hadde snakket seg for langt fremover, til ting vi ikke kunne se enda. Veldig søt. Her fikk jeg også kjøpt kjempegod iskrem, som er en slags sandwich-is, men hele vaniljeis-delen var dekket av en mykere type kjeks, veldig god.

Utsikt fra båt

Utsikt fra båten

Vi gikk av båten på en havn, for å vente på den båten som skulle ta oss videre. Her var det fint lite å ta seg til, så vi hørte på mye tilfeldig musikk i xylofon-versjon fra høyttalere, mens vi håpet at et skrukketroll skulle klare å krabbe over kumlokket. Vi kunne også kjøpt “kebabu”, men lot være. Etter noe som føltes som en liten evighet kom endelig båt nummer to. Her var det kun oss utlendinger, og noe sånt som fem andre. Båten skulle ta oss til Odaiba Seaside Park, og denne turen var vesentlig kortere enn den forrige. Idet vi kunne se den lille versjonen av frihetsgudinnen innså vi at vi nærmet oss, endelig. Vi gikk av båten, og gikk rett inn mot det store senteret på øya. Senteret var kombinert kjøpesenter, arkadehall, themepark og muskel-park (!). Etter en kjapp lunch på McDonalds forsvant Janne og Tina inn på en kattekafé. Resten moret seg en liten stund ved å se på alle de rare tingene man kunne kjøpe til katter, men gikk fort lei, og tuslet videre. Vi avtalte å møtes utenfor den fine fornøyelsesparken som var innendørs klokken 17, da det er tidspunktet man kan kjøpe “night pass” på, som var 1000 yen billigere. Alt for å spare penger \o/. Jeg brukte tiden på å utforske kjøpesenteret, og fikk kjøpt et søtt smykke til bare 315 yen! Deretter dro vi inn på Joypolis, som var navnet på parken. Her var jeg glad for at jeg har blitt litt modigere, siden det da var litt mer for meg å gjøre. Vi tok først en slags berg-og-dalbane-ting som var formet som en half-pipe kjent fra skate/snowboard-verdenen. Her stod man to stykker på samme “brett”, ved siden av hverandre, med ansiktet hver vår vei. Brettet “skatet” frem og tilbake, nærmere og nærmere vertikal posisjon, og hver gang vi passerte bunnen, skulle vi trykke på en knapp i brettet, for å snurre det om et midtpunkt. Ble litt småsvimmel, men var veldig gøy. Jeg og Marius vant av de fire som spilte samtidig, da vi trykket mest til riktig tidspunkt, og dermed fikk flest poeng. Jeg prøvde også en bob-bane-simulator, der man satt inne i en liksom-bob som kunne dreie 360 grader. Ganske skummelt, veldig gøy.

Etter dette tok vi berg-og-dalbanen som gikk innendørs. Den var litt skuffende, siden den ristet så mye at jeg ble mer sliten i nakken enn det var gøy, menmen. Man kan vel ikke bare ha flaks! Etter å ha tuslet litt mer rundt, forsvant jeg ut på kjøpesenteret igjen, og fant denne gangen en veldig søt t-skjorte-jakke, tights og små søte sokker. Alt på salg, såklart. Etter dette fant vi ut av – etter mye om og men – at det var på tide å se en gigantisk robot som disse flotte japanerne har bygget. Vi måtte jo også se det store pariserhjulet som er på Odaiba, og siden det var på veien tok vi det først. Vi stilte sterkt med 6 av 9 stk i samme vogn. Én hadde dratt tilbake til hotellet, og to holdt seg på bakken. Grupperabatt er fine greier. Pariserhjulet var for tiden dekorert i Hello Kitty-stil, da det åpenbart er et eller annet jubileum. Vi fikk nå ihvertfall tatt et bilde der Tina og Janne fikk holde hver sin Hello Kitty-bamse, og alle vi andre poserte rundt, med et bilde av Tokyo om natten som bakgrunn. Bildet ble veldig åpenbart falskt, siden man så tydelige hvite kanter rundt bakgrunnsbildet, da vi var litt større gruppe enn de var vant til. Veldig sjarmerende! Etter å ha tatt bildet klarte vi å åle oss inn i en søt ferskenfarget gondol-ting, der knærne våre fikk tett kontakt. Hva er vel dagen uten litt knekontakt? Det gikk oppover og oppover, og vi kunne se utover ganske mye av Tokyo. Dvs, de av oss som turte å se ut / ned fikk se ganske mye. 16 minutter senere var vi (endelig, vil noen si) på fast grunn igjen, enda en opplevelse rikere. Herfra gikk turen til Yurikamome, en fantastisk transportoppfinnelse. Det er en buss. Bare at den kjører i et spor. Og ikke har fører. Det er mao ikke et transportmiddel man ikke ser så ofte. Helautomatisk og fint! Vi tok denne tilbake til stedet der vi hadde ankommet Odaiba, for å jakte på tidligere nevnte gigantiske robot. Som litt bakgrunnsinfo – japanerne er glade i sine tegnefilmer, og kanskje spesielt serien ved navn “Gundam”. I denne serien er det en del store robot-drakter, som styres av en person som setter seg i en slags cockpit, og deretter kan styre den fine roboten. Japanerne har nå laget en 1:1-modell av en av disse robotene, og den ser FANTASTISK tøff ut. Den offisielle åpningen har ikke vært enda, så lysene var ikke tent, men den var litt av et syn fordet. De holdt åpenbart på å teste alle de forskjellige lysene i den, så den blinket og hadde litt av et show, og alt lyste opp på et eller annet tidspunkt – bortsett fra hodet. Vi skal tilbake på åpningsdagen for å se den i all sin prakt. Av det jeg kan søke meg frem til (jeg har som kjent elendig øyemål) er den 18.5m høy.

Blurry Gundam, men gir i det minste en viss idé:

Blurry Gundam

Etter å ha blitt ertet av de som drev med lyset en stund, ble det åpenbart at de ikke hadde tenkt til å lyse opp hodet, så vi siktet hjemover. Vi fikk ta Yurikamome enda litt til, før vi byttet til t-banen på Shimbashi, og dro hjem til hotellet. Etter en obligatorisk stopp for å ta ut penger på 7-11 (ett av de få stedene der våre europeiske visakort funker), før vi dro tilbake til hotellet, og jeg la meg, mens Marius gikk ned til trippelrommet for å låne internett.

Nå har vi tilbragt to dager i Tokyo, og jeg føler nesten jeg er vant til det allerede.
Mandag, den første dagen vår, ankom vi Narita, litt smått døgnville, og ganske trøtte. Etter endel leting fant vi stedet der vi skulle hente leietelefonene, Softbank sin bod. Telefoner ble hentet ut uten noen videre problemer, og etter å ha kjøpt oss togbilletter bar det mot Tokyo sentrum.
Hotellet vårt er stort, veldig stort, og vi kan se rett ut vinduet på Tokyo Tower. Vi er ca 100m unna. Litt vei å gå fra stasjonen, men vi overlever.
Etter å ha fått lagt igjen bagasje på hotellet, samt skiftet litt, bar turen til Akihabara. Vi spiste på Pepper Lunch, maten var utrolig god. De har kun biff-aktige ting der, et relativt stort kjøttstykke man steker selv på en jernplate som maten blir servert på. Den er toppet med et deilig kryddersmør, og tilbehøret består stort sett av “buttered corn” og ris. Vi skal definitivt tilbake dit senere, da resten av turgjengen også så ut til å like det godt.
Vi tittet litt rundt i smågatene, Akihabara er utrolig spennende. Mye rar elektronikk på hvert gatehjørne, selgere som står utenfor butikkene og annonserer dagens tilbud, diverse musikk fra amatørmusikere, mye støy og snakking. Det er ikke uten grunn at det kalles “electric town”.
Etter titterunden tok vi turen inn på Don Quijote, stort sett kalt “Donki”, da det er mye lettere å uttale for japanerne. Her inne var det utrolig mye forskjellig. Alt fra kostymer, til kigurumier (svære kosedyr-aktige drakter), til sminke, badetøy, og i toppen – en arkadehall.
Marius brukte endel tid på både JuBeat og BeatMania (musikkspill), og vi oppdaget den HELT nye DDR-maskinen, DDRX. Litt kult å prøve noe så nytt, håper vi rekker flere runder på den senere. På vei bort til Yodobashi (gigantisk elektronikk-og-annet-butikk) skulle Stian “fort inn for å se etter noe” på en manga-sjappe. Patrick, Tina og Kristoffer fortsvant også inn, og der ble de. Mens resten ventet utenfor. Totalt sett tok det vel en time før vi alle var utenfor igjen, etter diverse mislykkede forsøk på å lete etter hverandre inne i bygningen. 7-8 etasjer med tegneserier er litt for mye for denne gjengen. :p
Etter at Marius hadde fulgt Thomas inn på Yodobashi for å kjøpe lader til kameraet dro vi tilbake til hotellet, utslitte. Flyturer tar på. Klokken var vel rundt syv på kvelden, og de fleste sov til 10 neste morgen.

Rundt 11 neste morgen møtte Marius og jeg opp i lobbyen, optimistiske som vi er (det var tross alt møtetidspunktet vårt), og fant .. ingen. Ca 20-30 minutter senere var endelig alle på plass, og vi kunne starte dagen. Hotellet vårt er som sagt stort, og ganske nærme et annet hotell i samme kjeden, så de har en egen shuttle-buss som kjører til og fra stasjonen to ganger i timen. Denne kjører først innom hotellet vårt, så til det andre hotellet, før det kjører til stasjonen. Behagelig måte å starte dagen på, siden vi går nok som det er. Man måtte visst egentlig reservere plass, men det gikk fint siden så få andre reiste i dag. Japan er behagelig.
Denne dagen var planen å få vist resten av gjengen Yodobashi, siden kun Marius, Thomas og jeg hadde sett den tidligere. Siden det er 8 etasjer med stæsj, og vi i stor grad er nerder på tur, så brukte vi endel tid der. Jeg kjøpte litt jentete dill, og så etter rettetangen jeg skal kjøpe til Ingvild (søster). Må sjekke hvilken type hun skulle ha, i tilfelle det var flere Revlon-tenger, men tror jeg har funnet den. Barberblader til Fusion Power koster for øvrig rundt 1200 yen for 4 blader, eller 2100 for 8. Hvor mye koster de i Norge? Jeg fant også to leketing jeg mistenker at moren min vil at jeg skal kjøpe, de hadde sånne søte plast-kaniner og bamser med velour-aktig overflate som jeg husker jeg lekte mye med som liten, og som nevøen min nå er veldig glad i. Disse, samt fine plastdyr høres ut som noe jeg kanskje må kjøpe med. I tillegg må jeg tilbake dit dersom jeg ikke tør å gå innom en sminkebutikk for å kjøpe ny eyeliner. Litt skummelt er det fortsatt å handle alene.
Etter endel timer på Yodobashi tenkte vi å dra til Shibuya, der planen var å spise yakiniku (direkte oversatt: grillet kjøtt) på Gyu Kaku (en kjede som spesialiserer seg på det), men etter vår hukommelse åpnet ikke stedet før 17, og klokken var bare 14-ish. Så, vi tok istedet toget til Suidobashi, der Tokyo Dome ligger, OG L’Aqua, som er en liten fornøyelsespark. Patrick, Janne, Daniel, Marius og jeg var de som var tøffe nok til å ta Thunder Dolphin, verdens femte høyeste berg-og-dalbane (google it!). Den var like morsom som jeg husket, så om jeg har bedre råd mot slutten av turen skal jeg tilbake dit. Angående penger, så er planen min for nå å bruke så lite som mulig i begynnelsen, og eventuelt bruke endel mer mot slutten. Problemet er at det er vanskelig å bruke lite penger her, da det er så utrolig mye spennende som frister. Ikke alt er like nyttig, jeg har nå et søtt lite kyllingansikt hengende på min leietelefon, og har kjøpt falske negler for første gang i mitt liv. Man blir litt inspirert til å være jentete av alle de dollete jentene man ser her i Japan. Dollete jenter er igrunnen relevant for den neste delen av turen, da vi dro videre til Shibuya. Shibuya er japans motesentrum, og det er her man finner de hotteste (og gjerne dyreste) merkene. Det kommer jeg dog tilbake til, da vi først skulle spise. ENDELIG fikk vi spist god yakiniku igjen. Jeg tror jeg aldri blir lei den maten. Yakiniku foregår på følgende måte: man får en meny med de forskjellige typene kjøtt og tilbehør som serveres der. Deretter velger man ut noen av de typene (eller hele ferdige sett) som frister, og bestiller, samt velger hvilken marinade de skal ha. Kort tid senere kommer en kelner tilbake med kjøttet, rått, på en plate. Det er nå grillen i midten av bordet kommer til nytte, for her griller man sin egen mat. Kjøttet legges på, man snur det når det trengs, og legger det på risen etter å ha dyppet det i saus (om man vil). Det må gjerne kjøle seg ned litt før man kan spise, så man kan f.eks. benytte sjansen til å legge på neste stykke kjøtt. Mmmm! Det ble et litt dyrt måltid for min smale budsjett, men det er jo andre dagen i Japan, jeg må jo kunne skeie ut, ikke sant? Jeg prøver ihvertfall å fortelle meg selv at det blir liiitt lettere å holde tilbake pengebruken etterhvert som jeg har vært her lenger. Håper ihvertfall det.

Da vi var gode og mette (og vesentlig blakkere) var det på tide å se seg litt rundt i Shibuya. Tina og jeg gikk for å utforsøke 109-senteret, med mottoet “ikke fall for klær før du har sett på prislappen”. Med dette i bakhodet fant Tina en utrolig søt kjole, mens jeg ikke kjøpte noen ting. Jeg fant dog tre butikker jeg garantert skal tilbake til, hvorav den ene KUN hadde klær jeg synes var fine. Sjansen er stor for at mye penger går der mot slutten av turen, om jeg fortsatt har råd da. Prisen var ikke så altfor ille, nesten på H&M-nivå. Etter å ha brukt ca en time der dro vi tilbake til stasjonen, der vi møtte resten av gjengen. Dvs, resten av gjengen bortsett fra Marius og Stian, som hadde blitt litt forsinket i en arkadehall. Rart hvordan det der skjer!

Så, nå sitter jeg på hotellet, sliten med fornøyd så langt, og venter på at Marius skal komme tilbake fra rommet til tvillingene (han prøver å skaffe internett til oss alle), så blir det nok litt mer DS-spilling og TV-titting for så å sove. Det var en informasjonsgreie på Toget som sa at JR (Japan Railways) og politiet var på “high alert”, så vi lurer litt på om det har skjedd noe, eller om de kun er føre-var. Så, det var oppdateringene for nå, må samle energi til morgendagen.

Forresten er ikke været så varmt som vi hadde fryktet – enda. Regnsesongen er knapt over, men det blir meldt bedre og bedre vær fremover, så gradene kryper nok oppover. Antar at det var rundt 24-25 grader i dag, men litt vanskelig å si grunnet luftfuktigheten. Puh!