Som nevnt i forrige innlegg måtte vi stå opp tidlig. Grunnen var at vi skulle på festival, nærmere bestemt Nano Mugen Fes. 2009, arrangert av Asian Kung-Fu Generation(heretter kalt AKG). AKG er et av Japans mest populære band, og har holdt på siden de startet i skolens musikklubb i 1995. Festivalen avholdes i Yokohama Arena, og består av mange band AKG selv velger ut til å spille over to dager. Det var mange store navn på plakaten, men AKG var absolutt det største.

For å spole litt tilbake, så skaffet vi billetter til denne festivalen for mange uker siden, før vi dro til Japan. Vi ville oppleve en (eller gjerne flere) konserter, og tok kontakt med Kenneth fra Neo Tokyo. Han prøvde å skaffe billetter til festivalen, og til et par andre konserter, men festivalen endte opp med å være det eneste. Storfornøyde med det overførte vi penger til Marius, som han hadde på konto frem til de ble tatt ut i yen og betalt til Kenneth, som var i Japan samtidig.

Tilbake til “nåtiden”. Klokken 09 på morgenen møttes alle i Shibuya, da vi hadde tenkt å ta toget herfra, og vi hadde sovet ganske spredt. Ved nærmere ettertanke var Tokyo Station et bedre valg, så vi dro dit, men benyttet oss først av de ledige coinlockerne vi fant, siden de erfaringsmessig er vanskelige å finne. Fra Tokyo dro vi til Yokohama. Transportmiddelet ble nok en gang Shinkansen, siden railpasset var gyldig i to hele dager til. En kort tur senere var i fremme på Shin-Yokohama (direkte oversatt “Nye Yokohama”, stasjonen som har Shinkansen-stoppested, men også stasjonen nærmest arenaen konserten skulle holdes på), der vi skulle møte Kenneth for å få billettene våre. Etter å ha fått hevet i oss litt mat nærmet avtaletidspunktet seg, og vi trippet på stedet i flokk, mens vi så etter en japaner som så LITT mer kjent ut. Ganske så punktlig kom Kenneth, med kone og barn, og ikke minst – billetter. Marius innså at han måtte ta ut penger, og vi fant heldigvis en postkontor-minibank, som er en av de få minibankene som tar utenlandske kort. Litt flaks må man da ha innimellom. Da penger var hentet fra konto, og betalt til Kenneth, fikk vi billettene våre, samt en beskjed om at vi var i “kiroi” (japansk for “gul”), og at vi tilsynelatende hadde litt spredte plasser.

Vi fulgte skiltene til Yokohama Arena (vi kunne egentlig bare fulgt folkemengden), og så etter hvert at det fantes VELDIG mange køer. Japan har god køkultur, og de er åpenbart da glade i å dele seg opp i mange køer for å gjøre det enkelt. Etter å ha spurt 3-4 funksjonærer fant vi ut hvilken kø vi skulle stå i, og trakk opp antallet utlendinger med noe sånt som 400%. Sola stekte, og vi innså fort at japanerne rundt oss var mer rutinerte konsertgjengere enn oss, da samtlige hadde et smalt, avlangt håndkle rundt nakken, samt vannflasker. Som nordmenn flest i kø forventet vi at vi måtte stå der i endel timer, selv om innslippet skulle ha begynt (det åpnet 10:30, første band skulle starte klokken 12, klokken var ca 10:40 da vi havnet i køen). Heldigvis tok vi feil, og etter kun 5 minutter begynte køen å bevege på seg. Først i rykk og napp, før vi gikk i behagelig gåtempo rundt hele bygget, og ble ledet inn i en veldig stor foaje-ting, full av folk. Vi viste billetter, og fikk en bitteliten blekke i en plastlomme rundt halsen, samt en litt større en i hånda.

Vel inne var vi litt usikre på hvor vi skulle, siden vi ikke helt hadde skjønt plassystemet, så vi lette etter første og beste vei inn til selve arenaen. Etter å ha spurt litt til fant vi ut at det ikke var reserverte plasser, og kunne se at det var MANGE gode plasser ledige. Arenaen hadde sitteplasser, og vi hadde alle intensjoner om å utnytte disse, siden vi skulle tilbringe vel 10 timer der. Så, vi fant oss sitteplasser ca på midten, et lite stykke bak (for å komme så mye nærmere scenen måtte vi hatt ståplasser, da sitteplassene var på tribunen rundt hallen, mens scenen lå på en langside).

Med fine plasser gjenstod kun ventingen. Og vente gjorde vi, i halvannen time, før det første bandet kom på scenen. Det var et band med det flotte navnet “Ogre You Asshole”, noe som fremkalte mye fnising blant nordmennene. De viste seg å være ganske gode, og etter det gikk det slag i slag. Det var ikke alle artistene som falt like mye i smak, men vi fikk da opplevd endel, spesielt da Ben Folds (britisk band) fikk hele salen til å bli med på trestemt koring. Flere timer senere (faktisk halvannen time tidligere enn på planen, siden Manic Street Preachers måtte avlyse) kom AKG på scenen, og DA tok hele arenaen av. De kunne nok ha stått stille på scenen i en time, og folk ville alikevel hyllet dem. De lot dog til å være sympatiske folk, og spilte de aller fleste av de kjente sangene, til vår store glede.

Etter ca halvannen time med intens klapping (Tina hadde blåmerker i hendene neste dag) bestemte vi oss for å droppe det siste bandet som skulle på scenen, for å komme oss til hotellet og sove. Som sagt så gjort, så etter å ha hentet bagasjen vi låste inn i Shibuya dro vi til hotellet vi hadde bodd på tidligere, Prince Hotel Tokyo for å hente ut kofferter og sjekke inn på nytt. Vi fikk samme rom som sist, mens Thomas og Janne havnet på rommet før oss, istedet for rommet etter. Forvirrende! Jeg husker ikke noe særlig etter dette, antar at jeg sovnet ganske fort, siden det hadde blitt begrenset med søvn natta tidligere.