I dag ville jeg titte rundt litt i Harajuku, i håp om å finne noen fine klær der. Jeg dro alene fra rommet, men møtte Kristoffer på vei ut fra hotellet, så vi fikk slått av en prat frem til 7/11 der vi begge skulle ta ut penger, og han skulle tilbake til hotellrommet sitt. I Harajuku var det MYE folk i dag, så jeg ble litt skeptisk til hvor lett det skulle bli å handle noe, men det gikk greit. Etter å ha vært gjennom endel butikker fant jeg en bukse som faktisk var lang nok OG passet uten å være i extra-large-avdelingen! Den var tøff, og ble dermed kjøpt. Vel fornøyd med kjøpet fant jeg en Forever21-butikk (de har en nettbutikk som er veldig populær), men den var så full av folk at det var umulig å få sett på noe. Jeg tittet også innom H&M sin butikk, den var mye mer high-class enn i Norge, prisene var stivere, og det var utrolig mange folk der òg.

Utover ettermiddagen ble jeg litt lei av Harajuku, så jeg bestemte meg for å finne ut hvor Marius og Stian var nå. De var tilbake fra Nakano, og hadde dratt til Akiba. Jeg var sulten, så jeg dro dit for å spise på pepper lunch. Etter maten fikk jeg kontakt med Marius igjen, og vi fant ut at vi skulle dra tilbake til hotellet. På toget så jeg på klokken og innså at i kveld kunne vi ENDELIG rekke en engelsk visning av Harry Potter på en av kinoene i Shibuya. Som sagt så gjort, så vi satt på toget helt til Shibuya, og gikk i friskt tempo til kinoen (hadde 15 minutter på oss fra vi ankom stasjonen til filmen skulle begynne, og vi hadde ikke billetter). Da vi ankom kinoen fikk vi kjøpt billetter til 1300yen stk (mao ca samme pris som i Norge), og gikk inn i kinosalen. Den hadde ikke plassreserveringer, så vi tok de beste plassene vi fant. Vi innså fort at denne kinosalen var litt rart bygget opp, da det såvidt var helling fra bakerste til forreste rad, så lerretet var plassert ganske høyt for at alle skulle kunne se. Det førte til litt ubehag for nakken i lengden, men gikk greit for min del.

Jeg likte filmen godt, siden jeg egentlig bare blir glad for å se alle scener fra boka som de har hatt tid til å filmatisere, og prøver å ignorere litt mer uheldige faktorer som svakt skuespill og unødvendige scener.

Etter filmen ville jeg tilbake til hotellet, mens Marius og Stian skulle spille litt mer på en arkade. Dermed endte det med at jeg bar posene deres tilbake til hotellet, noe myggstikkene på leggene mine ikke satte pris på. Nå ligger jeg i senga med kløende legger og skal sove. Natta!

iden dette var vår første søndag i Japan var planen å bruke dagen på å dra til Harajuku. På en bro der er det nemlig mange som drar for å kle seg opp i ekstreme klesstiler / kostymer for å vise seg frem. De drar hjemmefra i normale klær, men med en koffert, skifter på toalettene i området, poserer i klærne hele dagen og snakker med andre der, før de skifter tilbake til normale klær og drar hjem. Det viste seg å ikke være så mange som hadde stilt seg opp da vi ankom rundt klokken tolv, så vi bestemte oss for å gå videre gjennom noen store japanske porter (sånne man ser på alle bilder som skal være typiske japan, to store runde stolper med en kantet ting mellom seg på toppen) på vei til et tempel som skulle være i nærheten. På veien dit gikk vi gjennom en frodig skog, noe som var litt rart midt i Tokyo, og det føltes som om minst en tredjedel av alle som var der var utlendinger. Vi begynte å ane at dette var nok et typisk turiststed, men  gikk alikevel videre. Da vi omsider kom frem til tempelet så vi at det var fint, men ikke så spennende. Det ble tatt noen bilder før vi siktet mot utgangen. Ved den ene utgangen var det fem gjerder satt sammen til en femkant, og på disse kunne man henge en trebrikke (som måtte kjøpes for 500 yen) med en bønn til gudene. Det morsomme her var at det på mange av brikkene med amerikansk tekst var ting som “jeg vil bli en bedre kristen” eller lignende, mens denne femkanten var da vitterlig ment for å be til shinto-gudene, hva skjedde da med “du skal ikke ha andre guder enn meg”? Jaja, det var godt ment i det minste, og det er vel alltids tanken som teller, men vi humret godt fordet. Vi passerte nok en gang over broa på vei tilbake, men det hadde kun kommet et par utkledde til, så vi planla å dra tilbake senere. Vi glemte det, men det er detaljer. Marius mente vi burde ta en tur til Omotesando, en eksklusiv gate med et veldig eksklusivt kjøpesenter. På vei dit passerte vi en Levi’s-butikk som kunne vise til 30%-50% rabatt, og da var vi solgt. Marius kjøpte en Levi’s-bukse i Harajuku i fjor som han var veldig fornøyd med, spesielt da det viste seg at den kostet tre ganger så mye i Norge, så her skulle vi inn. Han tuslet fornøyd ut med en bukse og en shorts til den nette sum av 700kr. Fornøyd Marius var fornøyd! Vi siktet oss nok en gang inn på Omotesando, og denne gangen fant vi veien, og begynte å nærme oss kjøpesenteret. iPhone med gps er praktisk i endel tilfeller. Det var noen vanvittige mengder med folk på den ene siden av gaten, så vi gikk på den andre. Lurer fortsatt på om det var noen spesiell grunn, vi klarte ikke å finne noen. Så ikke ut til at de stod i kø til noe, det var bare at ALLE valgte å gå på den ene siden. Rare landet. Uansett, vi fant Omotesando Hills, idet minste utsiden av senteret. Etter å ha lett endel, gått rundt det, og det som er, så fant vi også en inngang. Det var .. eksklusivt. Gucci, Dolce & Gabbana, Armani og mye mer. Jeg tittet litt på noen priser i vinduer, og konkludert med at vesker til 50 000 yen var litt utenfor det jeg hadde tenkt til å bruke. Fint sted for å bare se, ikke røre. Etter å ha sett en stund begynte vi å tusle ut, men innså plutselig at vi hadde mistet halvparten av gruppen. Etter å ha backtracket litt fant vi dem på “scandinavian design store”. Det var i praksis en butikk med møbler man har hos besteforeldrene sine i Norge, og gjerne kan få for en billig penge på finn.no. Her kostet de mangfoldige tusenlapper, og utvalget var dårlig. Jeg vurderte å kjøpe kaninreflekser til vogna til lille niese, men jeg droppet det da jeg så at de atpåtil hadde norsk tekst bakpå, så de var ikke finske eller svenske engang.

Da vi omsider kom oss ut på senteret var det på tide med litt mat. Marius fant frem iPhone, og foreslo som vanlig en McDonalds. Vi prøvde å finne den, men det var lettere sagt en gjort. Vi endte opp på en Subway, og det var helt greit. Vi brukte fire forsøk på å forstå hva en av de ansatte prøvde å si til oss på japansk, det var noe sånt som “dersom dere skal sitte her, gå ned for å se om det er plass først”, sikkert for å forsikre seg om at vi skulle se at ikke alle kunne sitte samlet. Det var jo helt greit for oss, så etter å ha sett nede gikk vi opp i køen igjen, og fikk bestilt oss mat. Etter spising og dopause gikk vi ut igjen, og fant ut at vi skulle dra til Ginza. Som sagt, så gjort. Ginza er et ganske rikmannsstrøk, noe butikker og kaféer bar tydelig preg av. Vi så endel, før vi tenkte at vi skulle slå to fluer i en smekk, og ta et av de andre rikmannsstrøkene samme dag, nemlig Roppongi. Roppongi har visstnok en stor andel turister, barer, og japanske jenter som prøver å få rike utenlandske kjærester. Vi så ingen av delene, men det var nå fin utsikt der. Været var også knall, og vi fant ut at vi var ca 2km fra hotellet vårt (greit å kunne se etter Tokyo Tower), så vi gikk hjem.

Veien hjemover var veldig koselig, mellom små boligstrøk, småbutikker, bakerier og annet. Morsomt å se noe litt mer “ekte” Japan enn de store handlegatene. Etter å ha gått en stund ble jeg dog ganske kvalm, aner ikke hvorfor, men det passet utrolig dårlig. Jeg klarte å holde meg helt greit, og vi endte opp ved kjøpesenteret vi hadde funnet tidligere. Der inne kjøpte jeg meg litt tyggis, og overlot resten av shoppingen til Marius. Etter å ha sittet på utsiden med tyggis en stund følte jeg meg nesten i fin form, og vi gikk videre hjemover. Denne gangen tok vi den korte veien hjem, istedet for å gå rundt hele parken rundt Tokyo Tower. Idet vi var nesten fremme passerte vi forbi tempelet ved hotellet, med medfølgende røkelses-lukt. Røkelse og kvalme går åpenbart ikke så bra sammen, og jeg trodde en liten stund jeg skulle måtte spy i buskene. Det holdt seg heldigvis nede, men jeg var nok ganske blek. Da vi endelig kom frem til hotellet la jeg meg rett ned, og holdt den stillingen i ca 4 timer. I mellomtiden dro Marius ut for å prøve å finne et sted som hadde god massasje sammen med Thomas og Daniel. Rundt klokken 20 følte jeg meg bra nok til å komme meg ut for å få spist noe, så jeg gjorde nettopp det, heelt alene. Jeg antok at alle de andre var ute med Marius, men det viste seg jo å være feil. Jaja. Jeg spiste alene på Pepper Lunch, og det gikk egentlig helt greit. Jeg prøvde å kontakte Marius underveis for å finne ut om han skulle tilbake til hotellet snart, men fikk ikke kontakt, og endte opp med å møte han og de andre 50m fra hotellet. Bedre sent enn aldri!

Etter det gikk vi hvert til vårt, og nå ligger jeg på senga og skriver. Siden denne posten er ferdig tenker jeg jeg skal sove nå, jeg er utrolig trøtt og har hodepine, og da er søvn fint!

God natt!