I dag ble jeg med Patrick, Thomas og Janne til Ueno Zoo, siden vi fire åpenbart er de eneste som liker dyr på turen. Ueno Zoo ligger – som navnet tilsier – i Ueno, en togtur på ca 15 min fra stasjonen nærmest hotellet vårt. Vi var litt usikre på hvor lett det skulle bli å finne parken, men ved å følge skiltene til “Park Exit” ut fra stajonen, og så “UENO ZOO 5 MIN”, så gikk det ganske greit. Inngangsbilletten kostet 600 yen (ca 40kr), en sum selv Patrick kunne ta seg råd til. Jeg plukket opp et kart over området, og vi begynte å gå gjennom parken systematisk. Det var ganske lite folk her, og ganske mye dyr, selv om det så ut som om stedet hadde sin glanstid for ca 20 år siden. De hadde veldig mange fugler. Med innsekter og mye planter følger også mange innsekter, og jeg kunne telle 7 myggstikk på bena før jeg forlot parken.

Blant høydepunktene i parken var “slow loris”, treg dovenape, pingviner, sjøløver og apekattene. Jeg prøvde også å kombinere det med en gave til nevøen men de hadde fint lite dyr som gapte opp, og DA er det jo ikke noe gøy å lage lyd til dem.

Etter parken ville de andre tilbake til hotellet, men jeg hadde andre planer, nemlig Hello Kitty-butikken! Denne fantastiske butikken ligger i Ikebukuro, så jeg måtte ta toget ca 15 minutter til. Butikken har to etasjer med ting fra Hello Kitty, litt snoopy, Cinnamoroll og noen andre søte figurer til. Jeg skulle se etter noe søtt til niesa, men det var jaggu ikke lett å bestemme seg. Jeg kunne kjøpt penal, forkle, regntøy, støvler, spisepinner, matboks, klistremerker, telefonanheng (som også viste styrken på UV-strålingen), bøker, hårpynt … listen fortsetter i en evighet. Mot alle odds klarte jeg å forlate butikken med kun en t-skjorte, så selvkontrollen min har åpenbart blitt bedre.

Siden jeg har tenkt til å kjøpe litt klær når jeg først er her, og så langt “kun” har kjøpt klær for rundt en tusenlapp totalt, så tenkte jeg å se enda mer i Sunshine City i Ikebukuro. Her fant jeg to tøffe t-skjorter, den ene har med en vest-aktig ting i bommullsstoff, den andre hadde to lag hvorav det ytterste var litt gjennomsiktig i en mønster, slik at fargen på laget under syntes. Ting jeg ikke ville funnet i Norge, med andre ord vellykkede kjøp, som begge holdt seg innenfor handlegrensa mi. Ang det med handlegrensa – jeg har bestemt meg for å ikke kjøpe noe enkeltplagg som koster mer enn 2000 yen (ca 140kr), med mindre jeg VIRKELIG vil ha det og kan ta meg råd til det. Så langt har jeg holdt meg til denne regelen, og er egentlig fornøyd. På den måten har jeg fått flere plagg, og jeg er storfornøyd med alle.

Da jeg var lei av Ikebukuro ringte jeg Marius, men han skulle ut igjen for å handle tingene han så på i går, og jeg var sliten, så jeg dro rett hjem. Det var nemlig her tidligere nevnte myggstikk kom inn i bildet. De var tilsynelatende mindre enn stikkene jeg hadde fått tidligere, men DET var bare fordi de ikke hadde kommet ordentlig i gang. Noen timer senere var de derimot i gang for fullt, og det ble ubehagelig å gå. Dumme myggen traff leggmuskelen på begge bena, samt knehasen og baksiden av låret på det ene, for å nevne de kjipeste stikkene. Jeg hadde med anti-klø-krem, men den hjalp ikke stort mot opphovningen som gjorde det veldig ubehagelig. Det var faktisk så hovent at området mellom et stikk på leggen og et nederst på baksiden av låret sovnet innimellom mens jeg gikk. Håpløse greier. Glad jeg ikke bor på bondelandet i Japan, når jeg klarer å få så mange stikk midt i den største byen.

Etter å ha hvilt alene på hotellrommet i noen timer kom Marius og Stian tilbake. Begge to hadde kjøpt seg headset og mp3-spiller, og stian hadde kjøpt tegnebrettet vi begge siklet på. Noen har vært flinkere til å spare enn andre. *sukk* Jeg fikk prøvd det, og det var helt fantastisk. Etter å ha sjekket nettbanken fant jeg ut at jeg KAN kjøpe det, men det går av mastercard, og det er litt for dumt å bruke sånne summer av mastercardet. Jeg har ihvertfall noe et nytt lite mål å spare mot – dersom jeg orker. Prisen i Norge er visst 2000kr dyrere.

Ble også fristet til å kjøpe headset etter å ha prøvd Marius sitt nye, men jeg låner allerede hans “gamle” headset som er kjempegodt, så det ville vært bortkastet.

Så, nå sitter jeg her, mens Marius og Stian er på rommet til Stian og Patrick. Tenker jeg skal ringe Marius snart, siden jeg ikke kan legge meg før han er tilbake, da han ikke tok med seg nøkkelen. Mannfolk, altså! :-p

I dag var en av dagene jeg hadde sett veldig frem til, siden vi skulle til Ikebukuro, området der vi bodde i fjor. Vi møtte opp i lobbyen klokken 11, med godt mot, og gode sko. I dag var alle med igjen, så vi var oddetallsgruppe nok en gang. Frustrerende å måtte telle i tripler istedet for å telle par! Uansett, vi dro til stasjonen, vurderte å spise noe på vei dit, men droppet det da vi ikke fant noe spennende. Thomas fikk også lokalisert en apoteklignende butikk, og lagde et mentalt notat om å gå innom der på vei tilbake for å kjøpe noe for å stilne kløen av et innsektsbitt han hadde fått.

Togturen til Ikebukuro var ganske lang, nok en gang på motsatt side av Yamanote-linjen, så det var 28 minutter. Sultne ankom vi stasjonen, og Marius husket på mirakuløst vis at vi skulle ut østre utgang, ikke vestre (det er helt umulig å finne frem om man først går ut feil, da østre og vestre utgang er på hver sin side av en laaaang rekke høye bygninger som skiller østre og vestre Ikebukuro). Vi gikk mot Sunshine Street, forbi en Jeans Mate som hadde oppe 24t i døgnet (nyttig å kunne kjøpe bukser klokken 4 om natta om man først vil), forbi Sanrio Store (Hello Kitty-butikk), og inn i en stor folkemengde. Sunshine Street er en laaang gågate med masse butikker, som leder frem til Sunshine Building, bygningen som tidligere var Japans høyeste. Vi innså at vi hadde stoppet uten for Denny’s, og tok det som et tegn på at det var der vi burde ta dagens frokost. Maten vi endte opp med var nok nærmere frokost enn lunch, men det var ingen som klagde fordet. Denny’s er en av mange familierestauranter i Japan, forresten.

Etter å ha sittet i “ventehjørnet” med noen menyer på deling i fem minutter ble vi geleidet inn i ett av hjørnene i lokalet, der det var plass til alle. Da vi hadde satt oss kom en mann vi tror var daglig leder og fortalte oss at dagens / ukens (usikker) spesialitet var god, så vi skulle såklart bestille en slik alle sammen. Vi småflirte litt nervøst, og han spradet videre rundt i lokalet. Da nevnte spesialitet ikke fristet så veldig endte jeg opp med en slags karbonade-ting med potetbåter, mais og noe grønt. Tror det var spinat, men vet ikke, da jeg er skeptiske til ting som ligner på salat, men er varmet opp slik at de blir slappe. Maten kom på bordet relativt fort, og den velkjente tausheten bredte seg mens vi fornøyde fikk spise med kniv og gaffel. En slik luksus er sjelden i Japan.

Da mesteparten av maten var borte fra tallerknene gikk vi bort til kassa for å betale. Det viste seg at damen helst så at vi betalte samlet, så Marius la ut, mens resten begynte å telle opp mynter og sedler for å betale tilbake. På utsiden hadde vi en runde der alle fortalte hva de skulle betale, ga penger til Marius, og fikk igjen veksel. Enda godt han har spilt mye på arkademaskiner og har masse mynter. Vi avtalte å møtes utenfor Denny’s om en time, og ble deretter spredt. Jeg tok med meg Tina til Sunshine City, et fantastisk kjøpesenter som ligger under Sunshine Building. Her fant hun seg endelig nye sko, noe hun hadde hatt lyst på en stund, og muligens noen klær, men jeg husker ikke helt. De hadde ihvertfall mye fint, og jeg fant igjen butikken jeg såvidt hadde rukket å se på i fjor. En time på et sånt sted flyr fort, og 20 minutter før møtetid fant vi ut at vi burde prøve å finne veien ut igjen, noe som var lettere sagt enn gjort. Etter å ha prøvd et par forskjellige utganger uten videre hell endte vi opp med å spørre ei søt dame som satt i informasjonsdisken. Hun hadde rosa uniform, og rosa hatt. Japanerne liker uniformer, åpenbart. Damen kunne fortelle oss veien, så etter å ha gått gjennom nesten hele senteret kom vi ut på riktig sted.

Vi ankom møtestedet i tide, der kun Marius og Stian glimret med sitt fravær. Fem minutter senere prøvde jeg å ringe Marius, der jeg kom til en japansk telefonsvarer etter fire ring, det var lite hjelpsomt. Etter det ringte jeg Stian, han svarte, selv om det omtrent var umulig å høre hva han sa. De var ihvertfall på vei ut, så vi var fornøyde. Enda fem minutter senere var de også på plass, og det viste seg at de fleste hadde lyst til å se mer i Ikebukuro. Dermed avtalte vi å møtes ved samme sted, men om to timer. Hurra! Denne gangen ble Thomas med meg, siden Janne og Tina skulle se på tegneserier han ikke var interessert i. Thomas fikk gleden av å være eneste gutt i mang en jentebutikk, og jeg holdt NESTEN på å kjøpe en rosa veske til 70kr før jeg innså at jeg ikke kommer til å bruke den i Norge. Kjedelig at supersøte ting er så mye mer akseptert her enn de er i Norge, jeg tror jeg hadde endt opp med å bli veldig dollete av å bo her, det er sååå mye søtt og fint. Det jeg til slutt kjøpte var en stor hårstrikk som var en slags kremhvit (tror jeg, nesten hvit, men ikke helt), med sort kant, og samlinger med perler på fem forskjellige steder. Den passet perfekt til den nye toppen! Jeg kjøpte også en søt hårstrikk med en kremhvit sløyfe, men den måtte vente på hånda, siden den andre strikken var i håret.

Midt i senteret var det plutselig et tradisjonelt japansk band som spilte, de hadde shamisen, en fløyteaktig ting, noe som så ut som tradisjonelle trommer, og sikkert noe annet. Vi så på litt, og Thomas rakk å ta ett bilde før en vakt – svært hyggelig – fortalte at det ikke var lov. Skuffende mye bildeforbud i dette landet. Etter å ha sett på mye rart, samt sukket tungt over at jeg ikke har råd til å kjøpe alt jeg vil ha gikk vi ut igjen for å møte gjengen. Denne gangen var alle der i tide, om jeg husker rett, og vi fant ut at vi var så godt som ferdige med individuell shopping for i dag. På planen nå stod Cold Stone Creamery, et iskremsted uten sidestykke. Jeg ledet vei, da jeg husket å ha passert det på Sunshine City tidligere. Etter litt leting fant vi frem, og stilte oss bakerst i en laang kø. Køen var faktisk så lang at bakre seksjon måtte flyttes til andre siden av gangen for å ikke hindre fremkommeligheten. Det er så god køkultur her at denne oppdelingen gikk overraskende bra. Vi fikk store menyer utdelt av ei jente som var utrolig lav, og begynte å prøve å bestemme oss for hva vi skulle ta. Man må bestemme type, størrelse, og om man vil ha det i kopp, vanlig iskjeks, iskjeks formet som en skål, eller de to sistnevnte alternativene dyppet i sjokolade. Jeg valgte Blushing Mango Dream (ブラシング　マンゴ　ドリム), og iskjeks dyppet i sjokolade, i størrelse “love it” (valgene var “like it”, “love it”, “gotta have it”).

Da vi nærmet oss isdisken kom tidligere nevnte lave jente bort til oss og noterte ned bestillingene våre på lapper, som hun ga tilbake til oss. Helt fremme ved disken samlet de som jobbet bak disken inn lappene, og begynte å lage isen. For hver is sa de navnet på den, samt størrelse, og den som skulle ha gitte is kom frem og fikk se på isen bli laget. Sånn det foregår er at de velger en base-is, som de tar noen kuler av, avhengig av hvilken størrelse du har valgt. Deretter legger de den på en iskald metallplate, og tilsetter f.eks. frukt, saus, kake, eller hva nå enn som hører til den isen du har valgt, og hakker og blander det hele. Til slutt plasseres det i beholderen du valgte (kjeksen lages for øvrig bak disken), og du får den i hånda og blir vist til kassen. En artig ting her er at de ansatte synger en sang dersom de enten får tips, eller noen bestiller største størrelse. Da både Marius og Patrick skulle ha største størrelse fikk vi høre to sanger, på melodier fra kjente disney-sanger, men som handlet om hvilken is de hadde bestilt. Noen ting må bare oppleves!

Etter hvert som vi hadde fått og betalt for isen vår gikk vi og satte oss i det lille sitteområdet de hadde. Det ble nok en gaijin invasion, og en ny runde med nysgjerrige blikk, men jeg TROR ingen forlot stedet fordi de ble redde denne gangen. Vi spiste og spiste og spiste (mmm, mye is), og endte opp med å bli veldig mette. Da sistemann omsider var ferdig bar turen opp mot toppen av Sunshine Building. Her måtte vi først stå i kø til en heis, når den kom viste den seg å ha plass til 30stk. Tallene som vanligvis viser antall etasjer stod her representert som 1 – 2 – 3 – 4 ——- 48 – 49 – 50 og resten av tallene normalt opp til 60. Det var rett og slett bare noen streker mellom 4 og 45, og turen gikk så fort at det føltes som maks 10 etasjer. På vei ned senere fikk vi vite akkurat HVOR fort den hadde gått, 600m/s. Her oppe var det på tide å kjøpe billetter til observatoriet, og Marius var snill nok til å spandere min. Utsikten var fantastisk, vi kunne se mye av Tokyo, selv om det dessverre var litt tåkete. Det ga alikevel en stilig og drømmeaktig effekt, siden bygningene lengst vekk såvidt var synlige som noen lysegrå-lilla silhuetter. Det var også en utstilling med masse tegninger fra en kjent animert serie, men det er ikke en serie jeg var interessert i, så jeg så ikke så mye på det.

Vi fant en trapp som ledet opp til en dør, der alt jeg kunne tolke var “inngang”, så vi konkluderte med at det måtte være veien opp mot taket. Da døra var åpen og ingen stod der for å stoppe oss bestemte vi oss for å satse på at det var greit, for å eventuelt bruke vårt gaijin pass (internhumor som spiller på det at vi som dumme utlendinger ikke kan forstå det når noe ikke er lov dersom skiltene ikke står på engelsk). Det viste seg at vi hadde rett, det var døra mot taket, og det var atpåtil lov å gå der. Det føltes dog litt som et fengels, da det var gjerder overalt, sikkert for å forhindre at noen skulle klare å komme seg utenfor sperringene og kunne hoppe ned. Det var ca 2-3 meter med tak mellom oss og kanten, og det var kanskje like greit. Etter å ha speidet utover Tokyo en stund gikk vi ned igjen, og siden alle egentlig var ganske slitne nå, så dro vi ned.

På denne heisturen hadde de et speedometer som hele tiden viste hastigheten. Tallet steg og steg helt til det nådde 600m/s, der ble det stabilt helt til heisen sakket av og stoppet helt ved etasjen der vi skulle gå av. Vi kom ut rett ved en butikk med søtt dill, og jentene på turen forsvant fort inn i den, til guttenes fortvilelse. Vi kom ut en etter en, selv om Janne til slutt måtte hentes av Thomas, for da ville vi gå videre. Vi var som sagt ganske slitne, men ville gjerne innom et supermarked, og Marius og jeg kunne huske ett fra forrige tur, men den konkrete beliggenheten var det litt verre med. Etter å ha surret rundt i området en liten stund gikk jeg inn på hotellet vi hadde bodd på i fjor for å spørre om veien. Damen kopierte opp et kart til meg (!) og tegnet opp ruten fra hotellet til supermarkedet. Det viste seg at vi hadde vært kun 50m fra det på et tidligere tidspunkt, men vi fant det da i det minste til slutt. Her handlet de fleste endel, da man fort innser at det er billigere å spise frokost / kveldsmat på hotellrommet enn ute. Vi har jo også kjøleskap her, så varer som må holdes kaldt er ingen hindring. Etter å ha handlet oss gjennom begge etasjene gikk vi tilbake til togstasjonen og satte oss på toget hjem. Marius sovnet (dessverre ikke PÅ noen), og jeg ble stirret ned av en liten gjeng med jenter.

Da vi hadde gått av toget på Hamamatsucho station gikk Thomas bort til den apotek-lignende tingen. Både han og Daniel (de sover på forskjellige rom) hadde prestert å få insektsbitt av et eller annet slag, som ga hissige røde merker som visstnok klødde ekstremt mye, og begge mente de hadde fått det om natta. Thomas fant en krem som skulle gjøre nytten (den hadde en fin illustrasjon av et slemt innsekt og et sårt bitt), så vi tuslet mot hotellet. Marius ble såklart distrahert av Starbucks, og måtte nok en gang ta en Iced Chai Tea Latte (størrelse størst).

Jeg tror jeg har nevnt tidligere at vi bor rett ved et stort tempel – i dag skulle det vise seg å være mer interessant enn tidligere, da det var en festival der. Mange folk i tradisjonell bekledning, mye lys, og generelt sett tradisjonelle saker. De fleste bestemte seg for å dra tilbake dit etter å ha lagt igjen dagens fangst på rommet, men jeg merket selv at jeg var for sliten til det. Vi fikk også sett at Tokyo Tower hadde stilige farger denne dagen, da de hadde slukket de vanlige lysene, men beholdt 4-5 lys på hver kant med 20 (?) meters avstand i høyden, som hadde forskjellig farge. Det gikk fra blåaktig til turkist til grønt til gult til rosa, og var veldig pent. Vi fikk sett det ut fra vinduet vårt på hotellrommet også! Så gikk jeg til sengs mens jeg spilte litt DS (Professor Layton and the curious village) mens de andre tok bilder av festivalen.