Vi siktet mot Akihabara (nok en gang), og spiste frokost på KFC. Fritert kylling er kanskje ikke verdens sunneste frokost, men det var nå ganske godt fordet. Etter dette ville Patrick inn på Gamers, en butikk som har .. vel, spill, manga, anime, figurer og mye annet rart. Vi brukte nok rundt 2 timer der, og etter hvert kom også Thomas og Janne dit (etter min fantastiske guiding (:P)). Når vi omsider kom oss ut derfra hadde jeg egentlig fått nok, og ville tilbake til hotellet – men jeg hadde vært lur nok til å fortelle de andre om en fantastisk butikk ved navn Cospa, og bestemte meg derfor for å guide gjengen dit først, før jeg dro tilbake. Jeg overrasket meg selv (og muligens også de andre) stort da jeg faktisk fant butikken igjen, siden den ligger i andre etasje, med inngang i en sidegate, og kun med et veldig diskré skilt. For å komme seg til trappen måtte vi passere mange gacha-pons, dvs maskiner med plastballer som inneholder NOE, der NOE kan være telefon-anheng, små figurer, ting til å ha på nøkkelknippet osv. Alle som har vært i Japan / sett bilder av mange japanere vet at dette er noe som står sterkt i kulturen, og det er viktig at telefonen klirrer når man løfter på den. Jentene i gruppa brukte dermed en stund på å lage lyder som “aww”, “ååååh” og “iiiih” mens vi valgte ut det søteste av det søteste. (jeg har en liten kylling på min telefon, jeg klarte å begrense meg ganske bra). Etter nok raiding av maskinene var det på tide å trippe opp trappa, og inn på en liten, men ganske så full butikk. Mye t-skjorter, olabukser (!) og annet med motiver fra anime og manga, mange figurer, effekter, og mye annet gøy. De fleste fant noe der, så vi brukte en liten stund, før vi endelig kom oss ut, noen av oss enda fattigere enn de var da de kom inn.

På vei til togstasjonen “mistet” vi Tina, Patrick og Kristoffer, da de ble distrahert av en gigantisk manga-butikk … nok en gang. Jeg dro tilbake til hotellet sammen med Thomas og Janne, mens Daniel skulle søke kleslykken i Shibuya. Vel fremme på Hamamatsucho stasjon bestemte jeg og ThomasJanne oss for å prøve å lete etter et supermarked. Vi fant utrolig mange convenience-stores, (”konbini”) deriblant to Lawson-butikker der man kan kjøpe billetter, enda en Pepper Lunch, men ingen supermarkeder. Vi var alikevel fornøyde med dagens nye oppdagelser, og tuslet tilbake til hotellet, der jeg motet meg opp til å spørre om veien til supermarkedet. (supamaketo, ikke supamake, fant jeg ut, Janne hadde rett!) Vi fikk et fint kart, da han eldste av de to i informasjonen endelig husket hvor det lå et supermarked. Det så ut til å være ganske nærme – på papiret. Det viste seg at parken rundt Tokyo Tower (supermarkedet skulle ligge på andre siden av den parken) er utrolig stor, så gåturen dit tok vel rundt 20 minutter. Det viste seg å være et relativt lite supermarked, men hadde alikevel mye av det vi trengte. (Stort behov for deospray til sko, litt mindre stort behov, men mye større lyst på Qoo Orange 1.5l) Med loff, ost og skinke i posen (samt litt snop og annet) tok vi fatt på hjemturen. Thomas og jeg hadde sett på kartet før vi dro (kartet lå såklart igjen på hotellrommet), og mente at det ikke kunne være så mye lenger å gå den andre veien rundt tilbake. Vi tok feil. Rundt en halvtime senere ankom vi hotellet, etter en rekke småspydige kommentarer fra Marius, og med en litt mindre selvsikkerhet når det gjaldt kartkunnskaper. Siden jeg hadde låst inne nøkkelen (for andre gang, atpåtil), forventet jeg å måtte få med meg en søt liten hotellansatt opp for å få låst opp rommet. Der tok jeg feil, de hadde faktisk hentet nøkkelen mens jeg var ute, siden jeg nevnte at jeg hadde låst den inne da vi dro ut. Makan til service.

Vi snakket litt med de andre som hadde vært med ut, og ble enige om at mat på vår lokale Pepper Lunch var en god plan. Resten av gjengen ble kontaktet, og vi dro på fellesutflukt til Pepper Lunch. Det viste seg å være en større variant enn den i Akiba, noe som lovet godt for oss, siden vi er 9 stykker. Jeg prøvde å bestille det vi hadde spist i fjor, men det viste seg å være kjøttfarse i terninger, ikke biff i terninger. Kjøttfarse som atpåtil var rå inni til slutt, siden jeg satt under en AC som kjølte ned plata for fort. Jeg trenger kanskje ikke si at det gikk mest i mais, ris og bønnespirer for min del under det måltidet. Jeg er nå en erfaring rikere, og vet at jeg skal være SIKKER på at det er biff jeg bestiller neste gang jeg er der, og at noen måltider er billige med god grunn. Gode og mette gikk vi tilbake til hotellet, og tok en veldig tidlig kveld (ca 20:30).

Denne dagen er det ingen bilder, siden dumme Marius hadde kameraet på rommet.