Da vi omsider kom oss ut på senteret var det på tide med litt mat. Marius fant frem iPhone, og foreslo som vanlig en McDonalds. Vi prøvde å finne den, men det var lettere sagt en gjort. Vi endte opp på en Subway, og det var helt greit. Vi brukte fire forsøk på å forstå hva en av de ansatte prøvde å si til oss på japansk, det var noe sånt som “dersom dere skal sitte her, gå ned for å se om det er plass først”, sikkert for å forsikre seg om at vi skulle se at ikke alle kunne sitte samlet. Det var jo helt greit for oss, så etter å ha sett nede gikk vi opp i køen igjen, og fikk bestilt oss mat. Etter spising og dopause gikk vi ut igjen, og fant ut at vi skulle dra til Ginza. Som sagt, så gjort. Ginza er et ganske rikmannsstrøk, noe butikker og kaféer bar tydelig preg av. Vi så endel, før vi tenkte at vi skulle slå to fluer i en smekk, og ta et av de andre rikmannsstrøkene samme dag, nemlig Roppongi. Roppongi har visstnok en stor andel turister, barer, og japanske jenter som prøver å få rike utenlandske kjærester. Vi så ingen av delene, men det var nå fin utsikt der. Været var også knall, og vi fant ut at vi var ca 2km fra hotellet vårt (greit å kunne se etter Tokyo Tower), så vi gikk hjem.

Veien hjemover var veldig koselig, mellom små boligstrøk, småbutikker, bakerier og annet. Morsomt å se noe litt mer “ekte” Japan enn de store handlegatene. Etter å ha gått en stund ble jeg dog ganske kvalm, aner ikke hvorfor, men det passet utrolig dårlig. Jeg klarte å holde meg helt greit, og vi endte opp ved kjøpesenteret vi hadde funnet tidligere. Der inne kjøpte jeg meg litt tyggis, og overlot resten av shoppingen til Marius. Etter å ha sittet på utsiden med tyggis en stund følte jeg meg nesten i fin form, og vi gikk videre hjemover. Denne gangen tok vi den korte veien hjem, istedet for å gå rundt hele parken rundt Tokyo Tower. Idet vi var nesten fremme passerte vi forbi tempelet ved hotellet, med medfølgende røkelses-lukt. Røkelse og kvalme går åpenbart ikke så bra sammen, og jeg trodde en liten stund jeg skulle måtte spy i buskene. Det holdt seg heldigvis nede, men jeg var nok ganske blek. Da vi endelig kom frem til hotellet la jeg meg rett ned, og holdt den stillingen i ca 4 timer. I mellomtiden dro Marius ut for å prøve å finne et sted som hadde god massasje sammen med Thomas og Daniel. Rundt klokken 20 følte jeg meg bra nok til å komme meg ut for å få spist noe, så jeg gjorde nettopp det, heelt alene. Jeg antok at alle de andre var ute med Marius, men det viste seg jo å være feil. Jaja. Jeg spiste alene på Pepper Lunch, og det gikk egentlig helt greit. Jeg prøvde å kontakte Marius underveis for å finne ut om han skulle tilbake til hotellet snart, men fikk ikke kontakt, og endte opp med å møte han og de andre 50m fra hotellet. Bedre sent enn aldri!

Etter det gikk vi hvert til vårt, og nå ligger jeg på senga og skriver. Siden denne posten er ferdig tenker jeg jeg skal sove nå, jeg er utrolig trøtt og har hodepine, og da er søvn fint!

God natt!

Da alle nok en gang var samlet bestemte vi oss for å gå på jakt etter en butikk jeg og Marius hadde besøkt året før. Denne butikken hadde utrolig mye telefonanheng, klistremerker og annet av populære internett-greier, så vi ville gjerne se den igjen. Det oppsto visse problemer med å finne frem, da vi knapt husket noe av hvor det lå, utover at “det var en sånn skrå handicap ting der, sånn at man kunne rulle inn”, og det hjelper ikke stort. Marius fikk alikevel rett med sin fantastiske retningssans, og plutselig var vi utenfor butikken. Dessverre hadde den nå blitt en nisje-butikk for ETT spill, noe som gjorde at det ikke var så spennende for andre enn Marius og Stian, som er fan av dette spillet. Vi fikk uansett utforsket bakgatene i Akiba, og slått ihjel tid. Det var rundt dette tidspunktet at Mita ringte igjen, de var nå i Akiba, ved en butikk som solgte søte greier (stor overraskelse der). Etter noen runder med klemming og snakking og oppdatering av hva man hadde gjort innså vi at de har hatt en ganske annerledes ferie enn oss. Det kan ha noe med å gjøre at de har vært fire hunkjønn på tur, med oppmerksomheten det medfører i et land der en høyde over 1.55m er høyt, og hårfarge utover sort / mørkebrunt er ganske spesielt.

Uansett måtte vi nå gjøre vårt for å sørge for at Mita og Romi rakk å oppleve noe av Japan før de måtte til Norge. De hadde et stort ønske om å dra på maid-kafé, og det passet oss egentlig ganske bra. I Japan er maid-kafé-konseptet litt spesielt, det går i praksis ut på at man besøker en kafé som er søtt innredet, bestiller mat / dessert (til en relativt stiv pris) av ei søt jente kledd i en maid-uniform, og de verter godt opp. Før mitt første japanbesøk trodde jeg disse kaféene var forbeholdt sosialt ubekvemme nerder som brukte det som en sjanse til å få kontakt med jenter, men det viste seg å være veldig feil. Det var mange par her, jenter som dro alene, og grupper som våre, som ville observere fenomenet. Det kan hende det har vært noe annet tidligere, men nå er det i hovedsak en litt særegen kafésjanger, med mer service og mer søthet enn man får andre steder. Etter å ha spist is, drukket kaffe, eller spist omelett (vi tok oss kun råd til én rett hver), dro vi videre. Mita ville se etter en maidkjole til seg selv, så vi dro til det eneste stedet vi kjente til som selger sånt – Donki. Hun fant en søt kjole, og Marius og Stian fikk spilt mer musikkspill i arkaden i toppetasjen. Donki har forresten UTROLIG mye rart, jeg brukte litt tid på å gå gjennom alle etasjene sammen med Janne og Tina, de hadde mye rare kostymer, håndklær, badetøy, sko, sminke, hårprodukter, linser, vaskeutstyr, bøtter, og mye annet halvtilfeldig. Jeg fant noe som så ut til å være en eyeliner med tynn nok pensel, og holder på å prøve den nå.

Vi tuslet så til toppetasjen, og begynte den tunge jobben med å samle alle 10 (Kristoffer tok seg en “fridag” for å slappe av på hotellet). Det viser seg å være ganske vanskelig å få så mange mennesker til å vente på hverandre, da det er veldig lett å tenke “jeg kan bare .. mens jeg venter”, og brått er man i en ond sirkel. På et eller annet tidspunkt var vi uansett samlet, og marsjerte ut i en lang rekke. Fortsatt mette etter is/kaffe/omelett tuslet vi forbi crêpe-utsalget på utsiden, og mot stasjonen. Vi hadde nemlig funnet ut at Mita og Romi ikke hadde sett hverken Harajuku eller Shibuya, de to store motestedene i Japan, og DET var ganske skandaløst, siden de elsker å shoppe. Så, vi fant ut at vi måtte bistå der, og satte oss på toget mot Harajuku. Dvs, vi satte oss på toget mot Shinjuku, med planer om å bytte linje der, til et tog som gikk til Harajuku. Dette var en veldig god plan, selv om vi “mistet” Mita og Tina på platformen i Shinjuku litt, da de ikke rakk å gå på toget. Det kom dog et tog 2 minutter senere, så de kom frem i god behold. Vi gikk nå ut av stasjonen, etter å ha tuslet i en hel evighet mot riktig utgang. Etter at Janne og Tina hadde fått litt tid til å kose seg inne på en Tamagotchi-butikk konkluderte vi nok en gang med at det var på tide å splitte opp, for å møtes igjen senere.

På dette tidspunktet er det sent i Japan, og Marte må sove. Denne posten står offisielt som “TO BE CONTINUED”, så stay tuned!