I dag ville jeg titte rundt litt i Harajuku, i håp om å finne noen fine klær der. Jeg dro alene fra rommet, men møtte Kristoffer på vei ut fra hotellet, så vi fikk slått av en prat frem til 7/11 der vi begge skulle ta ut penger, og han skulle tilbake til hotellrommet sitt. I Harajuku var det MYE folk i dag, så jeg ble litt skeptisk til hvor lett det skulle bli å handle noe, men det gikk greit. Etter å ha vært gjennom endel butikker fant jeg en bukse som faktisk var lang nok OG passet uten å være i extra-large-avdelingen! Den var tøff, og ble dermed kjøpt. Vel fornøyd med kjøpet fant jeg en Forever21-butikk (de har en nettbutikk som er veldig populær), men den var så full av folk at det var umulig å få sett på noe. Jeg tittet også innom H&M sin butikk, den var mye mer high-class enn i Norge, prisene var stivere, og det var utrolig mange folk der òg.

Utover ettermiddagen ble jeg litt lei av Harajuku, så jeg bestemte meg for å finne ut hvor Marius og Stian var nå. De var tilbake fra Nakano, og hadde dratt til Akiba. Jeg var sulten, så jeg dro dit for å spise på pepper lunch. Etter maten fikk jeg kontakt med Marius igjen, og vi fant ut at vi skulle dra tilbake til hotellet. På toget så jeg på klokken og innså at i kveld kunne vi ENDELIG rekke en engelsk visning av Harry Potter på en av kinoene i Shibuya. Som sagt så gjort, så vi satt på toget helt til Shibuya, og gikk i friskt tempo til kinoen (hadde 15 minutter på oss fra vi ankom stasjonen til filmen skulle begynne, og vi hadde ikke billetter). Da vi ankom kinoen fikk vi kjøpt billetter til 1300yen stk (mao ca samme pris som i Norge), og gikk inn i kinosalen. Den hadde ikke plassreserveringer, så vi tok de beste plassene vi fant. Vi innså fort at denne kinosalen var litt rart bygget opp, da det såvidt var helling fra bakerste til forreste rad, så lerretet var plassert ganske høyt for at alle skulle kunne se. Det førte til litt ubehag for nakken i lengden, men gikk greit for min del.

Jeg likte filmen godt, siden jeg egentlig bare blir glad for å se alle scener fra boka som de har hatt tid til å filmatisere, og prøver å ignorere litt mer uheldige faktorer som svakt skuespill og unødvendige scener.

Etter filmen ville jeg tilbake til hotellet, mens Marius og Stian skulle spille litt mer på en arkade. Dermed endte det med at jeg bar posene deres tilbake til hotellet, noe myggstikkene på leggene mine ikke satte pris på. Nå ligger jeg i senga med kløende legger og skal sove. Natta!

iden dette var vår første søndag i Japan var planen å bruke dagen på å dra til Harajuku. På en bro der er det nemlig mange som drar for å kle seg opp i ekstreme klesstiler / kostymer for å vise seg frem. De drar hjemmefra i normale klær, men med en koffert, skifter på toalettene i området, poserer i klærne hele dagen og snakker med andre der, før de skifter tilbake til normale klær og drar hjem. Det viste seg å ikke være så mange som hadde stilt seg opp da vi ankom rundt klokken tolv, så vi bestemte oss for å gå videre gjennom noen store japanske porter (sånne man ser på alle bilder som skal være typiske japan, to store runde stolper med en kantet ting mellom seg på toppen) på vei til et tempel som skulle være i nærheten. På veien dit gikk vi gjennom en frodig skog, noe som var litt rart midt i Tokyo, og det føltes som om minst en tredjedel av alle som var der var utlendinger. Vi begynte å ane at dette var nok et typisk turiststed, men  gikk alikevel videre. Da vi omsider kom frem til tempelet så vi at det var fint, men ikke så spennende. Det ble tatt noen bilder før vi siktet mot utgangen. Ved den ene utgangen var det fem gjerder satt sammen til en femkant, og på disse kunne man henge en trebrikke (som måtte kjøpes for 500 yen) med en bønn til gudene. Det morsomme her var at det på mange av brikkene med amerikansk tekst var ting som “jeg vil bli en bedre kristen” eller lignende, mens denne femkanten var da vitterlig ment for å be til shinto-gudene, hva skjedde da med “du skal ikke ha andre guder enn meg”? Jaja, det var godt ment i det minste, og det er vel alltids tanken som teller, men vi humret godt fordet. Vi passerte nok en gang over broa på vei tilbake, men det hadde kun kommet et par utkledde til, så vi planla å dra tilbake senere. Vi glemte det, men det er detaljer. Marius mente vi burde ta en tur til Omotesando, en eksklusiv gate med et veldig eksklusivt kjøpesenter. På vei dit passerte vi en Levi’s-butikk som kunne vise til 30%-50% rabatt, og da var vi solgt. Marius kjøpte en Levi’s-bukse i Harajuku i fjor som han var veldig fornøyd med, spesielt da det viste seg at den kostet tre ganger så mye i Norge, så her skulle vi inn. Han tuslet fornøyd ut med en bukse og en shorts til den nette sum av 700kr. Fornøyd Marius var fornøyd! Vi siktet oss nok en gang inn på Omotesando, og denne gangen fant vi veien, og begynte å nærme oss kjøpesenteret. iPhone med gps er praktisk i endel tilfeller. Det var noen vanvittige mengder med folk på den ene siden av gaten, så vi gikk på den andre. Lurer fortsatt på om det var noen spesiell grunn, vi klarte ikke å finne noen. Så ikke ut til at de stod i kø til noe, det var bare at ALLE valgte å gå på den ene siden. Rare landet. Uansett, vi fant Omotesando Hills, idet minste utsiden av senteret. Etter å ha lett endel, gått rundt det, og det som er, så fant vi også en inngang. Det var .. eksklusivt. Gucci, Dolce & Gabbana, Armani og mye mer. Jeg tittet litt på noen priser i vinduer, og konkludert med at vesker til 50 000 yen var litt utenfor det jeg hadde tenkt til å bruke. Fint sted for å bare se, ikke røre. Etter å ha sett en stund begynte vi å tusle ut, men innså plutselig at vi hadde mistet halvparten av gruppen. Etter å ha backtracket litt fant vi dem på “scandinavian design store”. Det var i praksis en butikk med møbler man har hos besteforeldrene sine i Norge, og gjerne kan få for en billig penge på finn.no. Her kostet de mangfoldige tusenlapper, og utvalget var dårlig. Jeg vurderte å kjøpe kaninreflekser til vogna til lille niese, men jeg droppet det da jeg så at de atpåtil hadde norsk tekst bakpå, så de var ikke finske eller svenske engang.

Da vi omsider kom oss ut på senteret var det på tide med litt mat. Marius fant frem iPhone, og foreslo som vanlig en McDonalds. Vi prøvde å finne den, men det var lettere sagt en gjort. Vi endte opp på en Subway, og det var helt greit. Vi brukte fire forsøk på å forstå hva en av de ansatte prøvde å si til oss på japansk, det var noe sånt som “dersom dere skal sitte her, gå ned for å se om det er plass først”, sikkert for å forsikre seg om at vi skulle se at ikke alle kunne sitte samlet. Det var jo helt greit for oss, så etter å ha sett nede gikk vi opp i køen igjen, og fikk bestilt oss mat. Etter spising og dopause gikk vi ut igjen, og fant ut at vi skulle dra til Ginza. Som sagt, så gjort. Ginza er et ganske rikmannsstrøk, noe butikker og kaféer bar tydelig preg av. Vi så endel, før vi tenkte at vi skulle slå to fluer i en smekk, og ta et av de andre rikmannsstrøkene samme dag, nemlig Roppongi. Roppongi har visstnok en stor andel turister, barer, og japanske jenter som prøver å få rike utenlandske kjærester. Vi så ingen av delene, men det var nå fin utsikt der. Været var også knall, og vi fant ut at vi var ca 2km fra hotellet vårt (greit å kunne se etter Tokyo Tower), så vi gikk hjem.

Veien hjemover var veldig koselig, mellom små boligstrøk, småbutikker, bakerier og annet. Morsomt å se noe litt mer “ekte” Japan enn de store handlegatene. Etter å ha gått en stund ble jeg dog ganske kvalm, aner ikke hvorfor, men det passet utrolig dårlig. Jeg klarte å holde meg helt greit, og vi endte opp ved kjøpesenteret vi hadde funnet tidligere. Der inne kjøpte jeg meg litt tyggis, og overlot resten av shoppingen til Marius. Etter å ha sittet på utsiden med tyggis en stund følte jeg meg nesten i fin form, og vi gikk videre hjemover. Denne gangen tok vi den korte veien hjem, istedet for å gå rundt hele parken rundt Tokyo Tower. Idet vi var nesten fremme passerte vi forbi tempelet ved hotellet, med medfølgende røkelses-lukt. Røkelse og kvalme går åpenbart ikke så bra sammen, og jeg trodde en liten stund jeg skulle måtte spy i buskene. Det holdt seg heldigvis nede, men jeg var nok ganske blek. Da vi endelig kom frem til hotellet la jeg meg rett ned, og holdt den stillingen i ca 4 timer. I mellomtiden dro Marius ut for å prøve å finne et sted som hadde god massasje sammen med Thomas og Daniel. Rundt klokken 20 følte jeg meg bra nok til å komme meg ut for å få spist noe, så jeg gjorde nettopp det, heelt alene. Jeg antok at alle de andre var ute med Marius, men det viste seg jo å være feil. Jaja. Jeg spiste alene på Pepper Lunch, og det gikk egentlig helt greit. Jeg prøvde å kontakte Marius underveis for å finne ut om han skulle tilbake til hotellet snart, men fikk ikke kontakt, og endte opp med å møte han og de andre 50m fra hotellet. Bedre sent enn aldri!

Etter det gikk vi hvert til vårt, og nå ligger jeg på senga og skriver. Siden denne posten er ferdig tenker jeg jeg skal sove nå, jeg er utrolig trøtt og har hodepine, og da er søvn fint!

God natt!

I dag var en av dagene jeg hadde sett veldig frem til, siden vi skulle til Ikebukuro, området der vi bodde i fjor. Vi møtte opp i lobbyen klokken 11, med godt mot, og gode sko. I dag var alle med igjen, så vi var oddetallsgruppe nok en gang. Frustrerende å måtte telle i tripler istedet for å telle par! Uansett, vi dro til stasjonen, vurderte å spise noe på vei dit, men droppet det da vi ikke fant noe spennende. Thomas fikk også lokalisert en apoteklignende butikk, og lagde et mentalt notat om å gå innom der på vei tilbake for å kjøpe noe for å stilne kløen av et innsektsbitt han hadde fått.

Togturen til Ikebukuro var ganske lang, nok en gang på motsatt side av Yamanote-linjen, så det var 28 minutter. Sultne ankom vi stasjonen, og Marius husket på mirakuløst vis at vi skulle ut østre utgang, ikke vestre (det er helt umulig å finne frem om man først går ut feil, da østre og vestre utgang er på hver sin side av en laaaang rekke høye bygninger som skiller østre og vestre Ikebukuro). Vi gikk mot Sunshine Street, forbi en Jeans Mate som hadde oppe 24t i døgnet (nyttig å kunne kjøpe bukser klokken 4 om natta om man først vil), forbi Sanrio Store (Hello Kitty-butikk), og inn i en stor folkemengde. Sunshine Street er en laaang gågate med masse butikker, som leder frem til Sunshine Building, bygningen som tidligere var Japans høyeste. Vi innså at vi hadde stoppet uten for Denny’s, og tok det som et tegn på at det var der vi burde ta dagens frokost. Maten vi endte opp med var nok nærmere frokost enn lunch, men det var ingen som klagde fordet. Denny’s er en av mange familierestauranter i Japan, forresten.

Etter å ha sittet i “ventehjørnet” med noen menyer på deling i fem minutter ble vi geleidet inn i ett av hjørnene i lokalet, der det var plass til alle. Da vi hadde satt oss kom en mann vi tror var daglig leder og fortalte oss at dagens / ukens (usikker) spesialitet var god, så vi skulle såklart bestille en slik alle sammen. Vi småflirte litt nervøst, og han spradet videre rundt i lokalet. Da nevnte spesialitet ikke fristet så veldig endte jeg opp med en slags karbonade-ting med potetbåter, mais og noe grønt. Tror det var spinat, men vet ikke, da jeg er skeptiske til ting som ligner på salat, men er varmet opp slik at de blir slappe. Maten kom på bordet relativt fort, og den velkjente tausheten bredte seg mens vi fornøyde fikk spise med kniv og gaffel. En slik luksus er sjelden i Japan.

Da mesteparten av maten var borte fra tallerknene gikk vi bort til kassa for å betale. Det viste seg at damen helst så at vi betalte samlet, så Marius la ut, mens resten begynte å telle opp mynter og sedler for å betale tilbake. På utsiden hadde vi en runde der alle fortalte hva de skulle betale, ga penger til Marius, og fikk igjen veksel. Enda godt han har spilt mye på arkademaskiner og har masse mynter. Vi avtalte å møtes utenfor Denny’s om en time, og ble deretter spredt. Jeg tok med meg Tina til Sunshine City, et fantastisk kjøpesenter som ligger under Sunshine Building. Her fant hun seg endelig nye sko, noe hun hadde hatt lyst på en stund, og muligens noen klær, men jeg husker ikke helt. De hadde ihvertfall mye fint, og jeg fant igjen butikken jeg såvidt hadde rukket å se på i fjor. En time på et sånt sted flyr fort, og 20 minutter før møtetid fant vi ut at vi burde prøve å finne veien ut igjen, noe som var lettere sagt enn gjort. Etter å ha prøvd et par forskjellige utganger uten videre hell endte vi opp med å spørre ei søt dame som satt i informasjonsdisken. Hun hadde rosa uniform, og rosa hatt. Japanerne liker uniformer, åpenbart. Damen kunne fortelle oss veien, så etter å ha gått gjennom nesten hele senteret kom vi ut på riktig sted.

Vi ankom møtestedet i tide, der kun Marius og Stian glimret med sitt fravær. Fem minutter senere prøvde jeg å ringe Marius, der jeg kom til en japansk telefonsvarer etter fire ring, det var lite hjelpsomt. Etter det ringte jeg Stian, han svarte, selv om det omtrent var umulig å høre hva han sa. De var ihvertfall på vei ut, så vi var fornøyde. Enda fem minutter senere var de også på plass, og det viste seg at de fleste hadde lyst til å se mer i Ikebukuro. Dermed avtalte vi å møtes ved samme sted, men om to timer. Hurra! Denne gangen ble Thomas med meg, siden Janne og Tina skulle se på tegneserier han ikke var interessert i. Thomas fikk gleden av å være eneste gutt i mang en jentebutikk, og jeg holdt NESTEN på å kjøpe en rosa veske til 70kr før jeg innså at jeg ikke kommer til å bruke den i Norge. Kjedelig at supersøte ting er så mye mer akseptert her enn de er i Norge, jeg tror jeg hadde endt opp med å bli veldig dollete av å bo her, det er sååå mye søtt og fint. Det jeg til slutt kjøpte var en stor hårstrikk som var en slags kremhvit (tror jeg, nesten hvit, men ikke helt), med sort kant, og samlinger med perler på fem forskjellige steder. Den passet perfekt til den nye toppen! Jeg kjøpte også en søt hårstrikk med en kremhvit sløyfe, men den måtte vente på hånda, siden den andre strikken var i håret.

Midt i senteret var det plutselig et tradisjonelt japansk band som spilte, de hadde shamisen, en fløyteaktig ting, noe som så ut som tradisjonelle trommer, og sikkert noe annet. Vi så på litt, og Thomas rakk å ta ett bilde før en vakt – svært hyggelig – fortalte at det ikke var lov. Skuffende mye bildeforbud i dette landet. Etter å ha sett på mye rart, samt sukket tungt over at jeg ikke har råd til å kjøpe alt jeg vil ha gikk vi ut igjen for å møte gjengen. Denne gangen var alle der i tide, om jeg husker rett, og vi fant ut at vi var så godt som ferdige med individuell shopping for i dag. På planen nå stod Cold Stone Creamery, et iskremsted uten sidestykke. Jeg ledet vei, da jeg husket å ha passert det på Sunshine City tidligere. Etter litt leting fant vi frem, og stilte oss bakerst i en laang kø. Køen var faktisk så lang at bakre seksjon måtte flyttes til andre siden av gangen for å ikke hindre fremkommeligheten. Det er så god køkultur her at denne oppdelingen gikk overraskende bra. Vi fikk store menyer utdelt av ei jente som var utrolig lav, og begynte å prøve å bestemme oss for hva vi skulle ta. Man må bestemme type, størrelse, og om man vil ha det i kopp, vanlig iskjeks, iskjeks formet som en skål, eller de to sistnevnte alternativene dyppet i sjokolade. Jeg valgte Blushing Mango Dream (ブラシング　マンゴ　ドリム), og iskjeks dyppet i sjokolade, i størrelse “love it” (valgene var “like it”, “love it”, “gotta have it”).

Da vi nærmet oss isdisken kom tidligere nevnte lave jente bort til oss og noterte ned bestillingene våre på lapper, som hun ga tilbake til oss. Helt fremme ved disken samlet de som jobbet bak disken inn lappene, og begynte å lage isen. For hver is sa de navnet på den, samt størrelse, og den som skulle ha gitte is kom frem og fikk se på isen bli laget. Sånn det foregår er at de velger en base-is, som de tar noen kuler av, avhengig av hvilken størrelse du har valgt. Deretter legger de den på en iskald metallplate, og tilsetter f.eks. frukt, saus, kake, eller hva nå enn som hører til den isen du har valgt, og hakker og blander det hele. Til slutt plasseres det i beholderen du valgte (kjeksen lages for øvrig bak disken), og du får den i hånda og blir vist til kassen. En artig ting her er at de ansatte synger en sang dersom de enten får tips, eller noen bestiller største størrelse. Da både Marius og Patrick skulle ha største størrelse fikk vi høre to sanger, på melodier fra kjente disney-sanger, men som handlet om hvilken is de hadde bestilt. Noen ting må bare oppleves!

Etter hvert som vi hadde fått og betalt for isen vår gikk vi og satte oss i det lille sitteområdet de hadde. Det ble nok en gaijin invasion, og en ny runde med nysgjerrige blikk, men jeg TROR ingen forlot stedet fordi de ble redde denne gangen. Vi spiste og spiste og spiste (mmm, mye is), og endte opp med å bli veldig mette. Da sistemann omsider var ferdig bar turen opp mot toppen av Sunshine Building. Her måtte vi først stå i kø til en heis, når den kom viste den seg å ha plass til 30stk. Tallene som vanligvis viser antall etasjer stod her representert som 1 – 2 – 3 – 4 ——- 48 – 49 – 50 og resten av tallene normalt opp til 60. Det var rett og slett bare noen streker mellom 4 og 45, og turen gikk så fort at det føltes som maks 10 etasjer. På vei ned senere fikk vi vite akkurat HVOR fort den hadde gått, 600m/s. Her oppe var det på tide å kjøpe billetter til observatoriet, og Marius var snill nok til å spandere min. Utsikten var fantastisk, vi kunne se mye av Tokyo, selv om det dessverre var litt tåkete. Det ga alikevel en stilig og drømmeaktig effekt, siden bygningene lengst vekk såvidt var synlige som noen lysegrå-lilla silhuetter. Det var også en utstilling med masse tegninger fra en kjent animert serie, men det er ikke en serie jeg var interessert i, så jeg så ikke så mye på det.

Vi fant en trapp som ledet opp til en dør, der alt jeg kunne tolke var “inngang”, så vi konkluderte med at det måtte være veien opp mot taket. Da døra var åpen og ingen stod der for å stoppe oss bestemte vi oss for å satse på at det var greit, for å eventuelt bruke vårt gaijin pass (internhumor som spiller på det at vi som dumme utlendinger ikke kan forstå det når noe ikke er lov dersom skiltene ikke står på engelsk). Det viste seg at vi hadde rett, det var døra mot taket, og det var atpåtil lov å gå der. Det føltes dog litt som et fengels, da det var gjerder overalt, sikkert for å forhindre at noen skulle klare å komme seg utenfor sperringene og kunne hoppe ned. Det var ca 2-3 meter med tak mellom oss og kanten, og det var kanskje like greit. Etter å ha speidet utover Tokyo en stund gikk vi ned igjen, og siden alle egentlig var ganske slitne nå, så dro vi ned.

På denne heisturen hadde de et speedometer som hele tiden viste hastigheten. Tallet steg og steg helt til det nådde 600m/s, der ble det stabilt helt til heisen sakket av og stoppet helt ved etasjen der vi skulle gå av. Vi kom ut rett ved en butikk med søtt dill, og jentene på turen forsvant fort inn i den, til guttenes fortvilelse. Vi kom ut en etter en, selv om Janne til slutt måtte hentes av Thomas, for da ville vi gå videre. Vi var som sagt ganske slitne, men ville gjerne innom et supermarked, og Marius og jeg kunne huske ett fra forrige tur, men den konkrete beliggenheten var det litt verre med. Etter å ha surret rundt i området en liten stund gikk jeg inn på hotellet vi hadde bodd på i fjor for å spørre om veien. Damen kopierte opp et kart til meg (!) og tegnet opp ruten fra hotellet til supermarkedet. Det viste seg at vi hadde vært kun 50m fra det på et tidligere tidspunkt, men vi fant det da i det minste til slutt. Her handlet de fleste endel, da man fort innser at det er billigere å spise frokost / kveldsmat på hotellrommet enn ute. Vi har jo også kjøleskap her, så varer som må holdes kaldt er ingen hindring. Etter å ha handlet oss gjennom begge etasjene gikk vi tilbake til togstasjonen og satte oss på toget hjem. Marius sovnet (dessverre ikke PÅ noen), og jeg ble stirret ned av en liten gjeng med jenter.

Da vi hadde gått av toget på Hamamatsucho station gikk Thomas bort til den apotek-lignende tingen. Både han og Daniel (de sover på forskjellige rom) hadde prestert å få insektsbitt av et eller annet slag, som ga hissige røde merker som visstnok klødde ekstremt mye, og begge mente de hadde fått det om natta. Thomas fant en krem som skulle gjøre nytten (den hadde en fin illustrasjon av et slemt innsekt og et sårt bitt), så vi tuslet mot hotellet. Marius ble såklart distrahert av Starbucks, og måtte nok en gang ta en Iced Chai Tea Latte (størrelse størst).

Jeg tror jeg har nevnt tidligere at vi bor rett ved et stort tempel – i dag skulle det vise seg å være mer interessant enn tidligere, da det var en festival der. Mange folk i tradisjonell bekledning, mye lys, og generelt sett tradisjonelle saker. De fleste bestemte seg for å dra tilbake dit etter å ha lagt igjen dagens fangst på rommet, men jeg merket selv at jeg var for sliten til det. Vi fikk også sett at Tokyo Tower hadde stilige farger denne dagen, da de hadde slukket de vanlige lysene, men beholdt 4-5 lys på hver kant med 20 (?) meters avstand i høyden, som hadde forskjellig farge. Det gikk fra blåaktig til turkist til grønt til gult til rosa, og var veldig pent. Vi fikk sett det ut fra vinduet vårt på hotellrommet også! Så gikk jeg til sengs mens jeg spilte litt DS (Professor Layton and the curious village) mens de andre tok bilder av festivalen.